web analytics

Tag Archives: sosialisme

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Rød eller død

shankly

Jeg har brukt sommeren på å lese David Peaces roman Red or Dead. Gudene må vite hvorfor, selv har jeg nemlig ingen ide. Husker jeg rett var det en svært så positiv anmeldelse i Kirkus Reviews som fikk meg til å plukke den opp, og det er greit det. Boka er langt fra dårlig. Jeg fullførte. Jeg leste den ut. Når jeg tenker tilbake på den liker jeg den egentlig ganske godt.

Men den var på nippet til å bli kastet i veggen opptil flere ganger i prosessen. Billedlig talt da, siden jeg leste den på Kindle-appen på telefonen, og jeg har fortsatt tilgode å finne en bok så dårlig at jeg får lyst til å kaste telefonen i veggen. Nå vel.

Red or Dead er en roman om Bill Shankly. Om Bill Shankly og Liverpool Football Club. Om Bill Shankly, Liverpool Football Club, byen Liverpool. Om Bill Shankly, Liverpool Football Club, byen Liverpool og sosialisme. Noen av dere vet kanskje ikke hvem Bill Shankly var, men dette var altså mannen som tok Liverpool Football Club fra en anonym tilværelse i andre divisjon, til å bli Englands, og kanskje Europas, suverent beste fotballag.

Ja, dere skjønner jo at dette må være lenge siden da.

Denne boka må vel være et kommersielt mareritt. Det er kvinner som leser bøker, og da fortrinnsvis ikke om fotball. Menn leser ikke bøker, de drikker øl og ser på fotball. Skal de lese om The Beautiful Game må det være i en litterær form som ikke er så alt for avansert. Jeg sier ikke at fotballfans er dumme, selv ikke Liverpool-fansen er det, men jeg tviler på at flertallet av dem har tålmodighet til å bruke tid på en bok som eksperimenterer med språket. Som har en litterær form som nærmest utfordrer leseren til å fyre boka opp i peisen. Slik som Red or Dead.

For greia er at boka består av uendelige gjentagelser. Vi som skriver litt her og der har vel fått det inn med morsmelka eller et eller annet at man bør forsøke å variere språket. Ikke begynne hver setning med “Jeg”. Ikke bruke samme ord for ofte. Ikke for like setninger. I en bloggpost om Bill Shankly ville jeg kanskje vanligvis begynt med fullt navn, og så variert det med Shankly, vår mann, Liverpools manager og så videre. Ikke så i Red or Dead. Guardians anmelder slo opp boka på en tilfeldig side, og talte 50 repetisjoner av ordet “Bill”.

Og boka er på over 700 sider.

Det blir ganske mye Bill for å si det slik. Bill som gjør de samme tingene. Bill som er “home, in the night, and in the silence”. Liverpool som spiller kamp “at home. At Anfield”. Bill som hilser “The Kop, the Spion Kop.” Og så videre. I lange passasjer er det dørgende kjedelig. Samtidig er det hypnotisk og suggerende, og av og til, ikke så rent sjelden hever det seg opp til reinspikka poesi.

To Bill Shankly, said Tom Williams. This success is all down to one man. And to one man alone. To Bill Shankly! Bill Shankly is the greatest manager in the world! In the dining room, at the table. Bill sprung up. Bill shook his head. And Bill said, No, no, no! The success of Liverpool Football Club is no one-man affair. We are a team. We are a working-class team! We have no room for individuals. No room for stars. For fancy footballers or for celebrities. We are workers. A team of workers. A team of workers on the pitch and a team of workers off the pitch. On the pitch and off the pitch. Every man in our organisation, every man in our team. He knows the importance of looking after the small things, he knows how the small things add up to the important things. From the chairman to the groundsman, every man is a cog in the machine. A cog in the team. And every cog has functioned perfectly. In the team. Every man has given one hundred per cent. For the team. And so the team has won. The team are champions, a team of champions. We are all a team of champions! We are all a team. A team, a team … But amid the popping of corks, amid the clinking of glasses. The slapping of backs and the singing of songs. Amid the celebrations, amid the congratulations. The accolades and the praise. No one could hear Bill. No one was listening to Bill.

Det er mulig boka er best hvis du er interessert i fotball, selv merker jeg jo at jeg blir mer interessert etterhvert som vi nærmer oss vår tid, og spillere som jeg husker fra den gang jeg selv var litt over snittet interessert i spillet begynner å dukke opp. En viss Kevin Keegan. En pur ung Ray Clemence. Kenny Dalglish. Lou Macari som er på nippet til å takke ja til Shankly, men heller lar seg lokke av Manchester-gull og garantert plass på laget. Men egentlig er det elementer ved denne boka som strekker seg langt utenfor den snevre fotballverdenen. For oss som av og til støter borti folk som skal fortelle oss noe om ledelsesfilosofi er det interessant å lese dette, og tenke litt på Bill Shanklys måte å gjøre dette på.

Og det er et fint tidsdokument. Det er mye som har forandret seg siden Shanklys tid.

Boka er delt i to. Den første delen starter med at Shankly får tilbudet om å bli manager for Liverpool Football Club. Han forsikrer seg om at det er han selv som tar ut laget, ikke en eller annen komitee, slik det var vanlig i gamle dager, og når han får bekreftende svar på det er svaret enkelt. I del to har Shankly gått av med pensjon. I en alder av 60 år. Han takler ikke pensjonisttilværelsen helt. Han gikk nok av for tidlig. Og kanskje er det del to jeg egentlig liker best.

Det er i hvert fall i del to at den eneste passasjen som gir meg en liten klump i halsen dukker opp.

Liverpool vant ligaen og FA Cupen under Bill Shankly. Men i Europa nådde de ikke helt opp før etter at han hadde gått av. Bob Paisley tok over laget, og ledet det til flere triumfer i det som den gang het Serievinnercupen. Bill Shankly var invitert til finalen, og kjørte med bussen ved hjemkomsten etter den første seieren. Hele Liverpool møter frem for å hylle de ferske europacupvinnerne. Shankly ser at blant alle menneskene er det ikke bare Liverpool-fans. Mange som sogner til konkurrenten Everton har også møtt opp for å hylle vinnerne. Men spillerne er kanon dritings, og når kaptein Emlyn Hughes får en mikrofon i hånda og skal si noen ord til fansen sier han “Liverpool are magic, Everton are tragic”. I bakgrunnen står Bill Shankly og kjemper med tårene, og det gjør jeg også.

Bill Shankly var en manager av den gamle skolen. En utdødd rase. Alex Ferguson var kanskje den siste av dem. Vi får aldri deres like igjen. Fotballen har forandret seg. Det er ingen plass for sosialisme lenger. Et lag der alle tjener det samme er utenkelig i dag. Rekesmørbrødbrigaden har fortrengt arbeiderklassen fra arenaene. Det er penga som rår. I fotballen som i samfunnet forøvrig. Shankly snakket om at man måtte få en “return to sanity” i sin tid, han tenkte på spillerlønninger og overganssummer. Siden har det bare blitt verre.

Skal vi anbefale Red or Dead? Ja det skal vi, men den er ikke for alle. Vær forberedt på frustrasjon. Vær klar på at det er lov å skumme de kjedelige partiene, så kan det hende at du får glede av denne boka.

Og hvis ikke, er det vel lov å ikke lese ferdig bøker, er det ikke?

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth #17 Den sosialistiske indoktrineringen ser ut til å virke

image

Vi har åpnet julegavene, og jeg oppdager at det er en gave som mangler. Dyr du skulle ønske ikke fantes, som kom i posten på julaften, og jeg pakket inn rett før vi dro inn til svigers for mat og gaveåpninger. Viser seg selvfølgelig at den ligger igjen på spisebordet under noe tiloversblevent julepapir. På merkelappen står det Til Hagbarth, fra Julenissen.

– Hvorfor står det egentlig at den er fra Julenissen?

– Det er vel fordi det er ham som har gitt deg den da? Den lå i hvert fall i ovnen tidligere i dag, så han har sikkert kastet den ned gjennom pipa.

– Men det er jo ikke Julenissen som lager julegavene. Han har jo mange som hjelper seg.

– Du tenker på alle de små alvene som jobber på nordpolen med å få alle gavene klare til jul?

– Ja, det burde jo stå at det er fra dem også. Det er urettferdig at det står at det er fra Julenissen, alt han gjør er jo å levere dem.

Klipp

Muren föll och jag gick sönder

Några månader senare föll Berlinmuren. Euforin som jag upplevt i Budapest förvandlades hemma till sorg när hela min världsbild rasade samman.Jag är född i en släkt där man i generationer har organiserat sig för socialismens sak. Mina förfäder demonstrerade, strejkade, avskedades, hamnade i arbetsläger, åsiktsregistrerades, satte allt de hade på spel för att gömma polska judar och kommunister på flykt undan nazismen. Det finns inte en social reform eller ett demokratiskt framsteg i det här landet som de inte stridit för. Samtidigt fanns där en blind lojalitet mot Sovjet och ett överseende med ett förtryck de aldrig skulle accepterat på hemmaplan. En berättigad stolthet över hur Röda armén besegrade fascismen parades med en förståelse för hur samma armé krossade arbetarupproret i Östberlin. Där fann den gälla antikommunistiska skräckpropagandan sin hårdnackade motsats: visst finns det problem i Öststaterna, men … Det fanns alltid ett ”men” som fick förklara och försvara allting. Till och med Berlinmuren.Å ena sidan kamp för demokrati och klassamhällets avskaffande i Sverige, och kamp mot imperiekrig och förtryck i Sydafrika, Chile, Vietnam … Å andra sidan beundran för diktaturer som kallade sig folkdemokratier. Det var en motsättning som fick vänstern att splittras med en celldelnings hastighet – hållningen till Sovjet varierade och bara i min stora släkt kunde jag registrera alla nyanser av rött – men den borde även ha sprängt sönder mig själv. I?stället imploderade jag, när det första hålet i muren slogs upp.

via Muren föll och jag gick sönder | Kultur | Aftonbladet.

Hummer og kanari

Fotball = sosialisme?

Sjekk sosialistene leker seg
Creative Commons License photo credit: carf

As someone who didn’t play soccer growing up, but had a dad who did and whose own kids played as well, I can say unquestionably that it is the sport in which the team that dominates loses more often than any other major sport I know of. Or, to put it more bluntly, the team that deserves to win doesn’t. For some soccer-loving friends, this is perfectly okay. Indeed, they will argue that it’s a healthy, conservative reminder of how justice does not always prevail in life.

Well, hooey on that. And, thankfully, Americans are not buying it.

via  The Not-so-beautiful Game « The Enterprise Blog.

Denne er brennfin. Gary Schmitt argumenterer for at fotball spilt med beina aldri har slått ordentlig an i USA fordi det i bunn og grunn er et føkkings sosialistisk spill der det laget som fortjener det ikke vinner. Sånt liker ikke de kapitalistiske markedsøkonomiske innbyggerene i USA, de ser helst at det laget som fortjener det også står igjen som vinner. Vi eruropeere derimot, og selvfølgelig de der jævla upålitelige latin-amerikanerene, det er en helt annen skål. Som de helvetes kommunistene vi er så vil vi gjerne vinne uten å jobbe for det. Dermed foretrekker vi fotball spilt med beina fremfor baseball, basketball, og den amerikanske fotballvarianten der man bruker hendene. Og hjelm.

Nå gidder jeg selvfølgelig ikke ta Schmitt såpass på alvor at jeg gidder å skrive noe langt forsvar for fotballen her, men selve premisset er vel feil er det ikke? Selv om det smeller en cupbombe i ny og ne, så er det tross alt et av de store lagene som pleier å stå igjen som vinner, uansett hva slags turnering det er snakk om? Når vant et av lagene utenfor de fire store Premier League sist? Var det Leeds eller Blackburn på begynnelsen av nittitallet? Når vant en liten klubb serien i Norge sist? Moss på åttitallet en gang?  Hvor lenge siden er det en liten fotballnasjon spilte finale i VM?  Unntakene finner vi vel bare i EM-sluttspillet, der både  Danmark og Hellas har overrasket med å ta tittelen hjem i løpet av de siste tjue åra.

Og er ikke egentlig det europeiske seriesystemet der man faktisk kan rykke ned hvis man ikke presterer, langt mer kapitalistisk enn den kartellvirksomheten man finner mye av i amerikansk idrett tro?

Schmitt er på trynet, men moro var det lell!

Klipp

SVs nye stjerne for sosialistisk til å vinne langrennskonkurranser

Desverre ble sosialistidealene hennes etter hvert så framtredene at hun ikke klarte å drive konkurranseidrett, ikke minst fordi hun syntes så synd på dem som sviktet laget når det var snakk om stafett.

Hjorthebloggens favorittsosialist har blitt intervjuet av Klassekampen, noe som får Astrid Meland til å kvele en lattis

Men det er forskjell på å synes synd på dem som svikter laget sitt, og å synes synd på dem som representerer motstanderen. Særlig når motstanderen prøver å snike seg forbi i høyre spor.

Hjorthebloggen erklærer herved at den støtter Kviftas kanditatur, og håper at Solhjell brekker staven på oppløpssiden

Page 1 of 212
%d bloggers like this: