web analytics

Tag Archives: stephen king

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Mitt hjem er min borg

Skal vi prøve å holde liv i denne bloggen i sommer, selv om det er spaltefri fra Firdaposten? Vi får se hvordan det går. Jeg har i hvert fall lest en bok jeg tenkte å skrive noen ord om. Shirley Jacksons We Have Always Lived in the Castle. Som det snart skal komme frem, det er en bok jeg anbefaler varmt.

castle

Men hva slags bok er det? Noen har karakterisert den som en gotisk historie, og det kan jo godt hende de har rett i det. For meg så er dette ordet, gotisk, litt diffust. En følelse. Jeg vet ikke helt hva som ligger i det, men la oss undersøke. Wikipedia har heldigvis en oppskrift på hva som skal til for å klassifisere noe som gotisk litteratur. Dette trenger du:

  • En skjønn jomfru. Hun må være ung, vakker, ren, uskyldig og følsom. Gjerne med en mystisk fortid.
  • En eldre og helst ganske dum kvinne.
  • En helt.
  • En skurk.
  • En dum tjener som kan komme med beskjeder, være komisk innslag, og bringe plotet fremover om nødvendig.
  • Klovner, gjerne i overført betydning da. Som kan løsne på spenningen, og også bidra med komikk.
  • Banditter
  • En prest eller lignende. Disse er alltid svake, ofte direkte onde.
  • Et slott. Eller noe som kan passere som slott. Et kloster, et stort hus som aller helst skal ha sine egne hemmeligheter på lur. Dette er særs viktig for den gotiske historien. Man kan ikke ha en gotisk historie gående i et rekkehus på Gulset.

Mye av dette er tilstede i We Have Always Lived in the Castle. Vår hovedperson er Mary Catherine Blackwood, eller stort sett bare Merricat. Hun er atten år gammel. Muligens ikke like ren hele tiden, men ung, uskyldig og følsom kan hun godt være. Vi må nesten anta at hun er vakker også. Ungdom er alltid vakkert på et eller annet vis. Og hun har en mystisk fortid. Slik presenterer hun seg selv i starten på boka.

My name is Mary Katherine Blackwood. I am eighteen years old, and I live with my sister Constance. I have often thought that with any luck at all I could have been born a werewolf, because the two middle fingers on both my hands are the same length, but I have had to be content with what I had. I dislike washing myself, and dogs, and noise. I like my sister Constance, and Richard Plantagenet, and Amanita phalloides, the death-cup mushroom. Everyone else in my family is dead.

Dette siste er ikke helt sant, hun bor også sammen med sin onkel Julian, som riktignok ikke har vært helt seg selv etter hendelsen som tok livet av resten av familien, men han er absolutt i live. Julian er ingen tjener, tvert i mot, det er søster Constance som pleier ham, men Julian kan fylle rollen som klovn. Han er på vei inn i demensen. Han har begynt å surre litt, men ofte er han lynende klar. Han er historiens komiske pusterom.

Constance, søsteren til Merricat, kan være den eldre og dummere kvinnen, men hun får forsåvidt konkurranse om den rollen fra et par andre bipersoner. Skurken er deres fetter Charles som dukker opp og truer det livet de to søstrene har bygget for seg selv. Bandittene er folket i landsbyen som ligger like ved huset de bor i, og selve huset. Det viktige huset. Det er ikke et slott, vi er tross alt i USA en gang rundt midten av forrige århundre, men det er så nær vi kan komme i en amerikansk småby. Et stort familien Bates-aktig hus, isolert fra omverdenen inne i en stor hage. Alt som mangler er vel egentlig den svake/onde presten, men vi har en doktor som kanskje kan gjøre jobben?

Uansett er vi nær nok til at vi må godkjenne dette som et stykke gothic fiction.

Plotet har vi allerede vært inne på. Familien til Merricat, Constance og Julian døde alle sammen, etter å ha blitt forgiftet av arsenikk under et middagsmåltid i Blackwoodhuset. Constance hadde laget maten, og hun vasket sukkerskåla nøye før politi og ambulanse ble tilkalt, angivelig fordi det var en edderkopp i den. Arsenikken var i sukkerskåla. Constance overlevde fordi hun ikke spiste sukker på desserten den kvelden. Merricat hadde vært ulydig og blitt sendt til sengs uten middag. Onkel Julian tok bare et lite dryss, og overlevde. Constance ble mistenkt for å ha tatt livetav hele gjengen, men frikjent i retten. Nå lever hun, Merricat og Julian alene i det store Blackwood-huset. Constance går aldri lenger enn ut på plenen utenfor huset. Julian har ikke helse til å gå noe sted. Merricat er den eneste som av og til beveger seg ut i verden. Nærmere bestemt inn til landsbyen for å kjøpe dagligvarer og låne bøker på biblioteket. Stort sett er de alene i det store huset, men av og til stikker en gammel venninne av familien innom for å se til dem.

jackson38Men en dag kommer fetter Charles opp. Han prøver å overtale Constance til å bevege seg ut i verden igjen. Prøver å oppdra Merricat. Vil sende Onkel Julian på pleiehjem. Og han er veldig interessert i safen der søstrene oppbevarer et ukjent pengebeløp. Merricat er ikke imponert.

Mer skal jeg ikke si om handlingen. Les den selv, det er en vidunderlig bok. Merricat er en hovedperson som setter spor etter seg. Hun er et naturbarn. Klin gæren, om enn på svært sjarmerende vis. Boka tar noen uventede vrier her og der, selv om det vel ikke kommer som noen stor overraskelse hvem som egentlig sto bak forgiftningen av familien den skjebnesvangre kvelden for mange år siden. Den er full av atmosfære, mystikk, og jeg er ganske sikker på at f.eks Kelly Link og Neil Gaiman har lest denne i formativ alder og gjemt den et eller annet sted i bakhodet. At hun har vært en inspirasjon for Stephen King er det ingen tvil om. Og best av alt er at det er ingenting ved denne boka som føles datert. Den kunne godt vært gitt ut i dag.

Dette ble Shirley Jacksons siste bok, hun døde av hjertesvikt i 1965, 48 år gammel. Hun slet med både helsa og psyken store deler av livet, og det er sannsynligvis slik at hun følte seg litt som Merricat selv. Muligens et utslag av paranoia, men hun følte seg nok aldri hjemme i småbyen i Vermont, der hun bodde med sin jødiske professorektemann. Men at man har paranoia betyr som kjent ikke at de ikke er ute etter deg.

Og hvis paranoiaen fører til slike fine romaner er det, kanskje ikke fint da, men i hvert fall en ålreit bivirkning.

Les denne boka folkens!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: En helsikes kjøretur

myersreading

Det er sikkert både fordeler og ulemper ved å være forfatter i horrorsjangeren, og samtidig være sønnen til Stephen King. Joe Hill har så langt klart seg bra han. Novellesamlingen 20th Century Ghosts var fabelaktig flott, og hans to første romaner, Heart Shaped Box og Horns, var underholdende og spennende nok. De hører til i samme sjanger som Kings bøker, men er allikevel helt annerledes. De er relativt korte og fokuserte, sammenlignet med Kings mursteiner. Begge to er verdt å lese, men de er ikke superoptikjempefantafenomenalistiske. Til det er det for mye action og for lite hjerte. De er morsomme og actionfylte, men de går ikke i hjertet på deg. De mangler den følelsen av undring, a sense of wonder, som de beste novellene i 20th Century Ghosts gir. Karakterene i den er ikke av den typen som du nærmest føler du har vokst opp sammen med, eller som du godt kunne tenke deg å ta en øl på bua med, slik Stephen Kings karakterer kan være på sitt beste.

Noe som kanskje har vært bevisst, hva vet jeg, og det er uansett ikke noe argument mot å lese Joe Hills første to romaner. De er noe annet enn Stephen King, og godt er kanskje det. Som ung forfatter med berømt opphav er det ikke så rart at man prøver å gjøre noe annet enn gamlingen. Passer seg for å gå i de samme fotsporene. Finne sin egen vei. Være sin egen mann.

Men Joe Hills siste bok, NOS4A2 er en helt annen skål. Her går Hill langt inn på banehalvdelen til faren sin, og spiller ham til tider av banen. Her omfavner han Kings bøker i en slik grad at han til og med har slengt på referanser til både Shawshank og Pennywise, samt også til både Heart Shaped Box og Horns, slik at det ikke skal være noen tvil om at far og sønn ikke bare deler sjanger, men faktisk også samme litterære univers. Skurken i NOS4A2 heter Charles Talent Manx III, men han kunne forsåvidt like gjerne hett Randall Flagg. Han har en mindre intelligent sidekick som ofte refereres til som The Gasmask Man, som minner ikke så rent lite om The Trashcan Man fra The Stand. Manx kjører rundt i en bil, som riktignok er en Rolls Royce Wraith, men som ellers virker å være laget ved samme fabrikk som Christine. Boka er på rundt 700 sider, og er et langt mer ambisiøst verk enn Hills første to romaner. Men selv om han har mer plass å boltre seg på denne gangen er Hill fortsatt langt mer fokusert enn King. Det er utelukkende en god ting. Joda, det kan være at det er passasjer i NOS4A2 som kunne vært kuttet, av og til får vi beskrevet en handling fra to forskjellige synspunkter, og jeg er ikke sikker på om det er nødvendig, men Hill blir aldri like pratsom som King kan være. Er.

Bokas heltinne er Victoria McQueen, vi møter henne først som barn, der det viser seg at hun har en spesiell gave. Når hun setter seg på sykkelen sin, en TuffBurner som egentlig er for stor for henne, ikke helt ulik sykkelen til Bill Denbrough i It kanskje, og sykler fort som bare rakkeren kan hun mane frem en bro. The Shorter Way Bridge, som egentlig ble revet for flere år siden. Når hun sykler over den finner hun alltid det hun leter etter. Som morens armbånd, et bilde hun fikk låne av faren til et skoleprosjekt, men rotet bort. Ganske nyttig. Vic blir eldre, og som tenåring hører hun foreldrene krangle. Da setter hun seg på sykkelen, og drar av gårde på jakt etter trøbbel.

Hun finner det også.

Hun finner Charles Talent Manx III og hans forheksede Rolls Royce Wraith. Manx har den samme gaven som Vic på sett og vis. Han kan reise på veier utenfor vår virkelighet med Rollsen sin. Han har skapt sitt eget lille land i dette området utenfor virkeligheten. Christmasland kaller han det, og der er hver dag som julaften. Manx kidnapper ett eller to barn i året og tar det med seg dit. Han gjør det for å redde barna fra denne forferdelige verdenen vi andre pleier å tilbringe livet vårt i. Redde dem fra misbruk, sult og fordervelse. Å hvor fint hadde det ikke vært å bo et slikt sted som Christmasland, der alt bare er gøyalt og fint? Manx tror han gjør en god ting, men egentlig er han jo en slags vampyr. En Nosferatu. Han bruker barna han kidnapper til dette fantastiske julelandet sitt til å holde seg selv ung og sprek.

Denne sjarmerende fyren er det altså Vic treffer på når hun ber den magiske broen sin skaffe henne trøbbel, og hun får vel mer enn hun kunne ønske seg. Hun slipper unna dette første møtet, og Manx blir tatt av politiet og buret inne. Men vi har bare så vidt begynt. Noen år senere har Vic fått et barn, en suksessrik karriere som barnebokforfatter og illustratør, og problemer med både psyke og rus forårsaket av at barna fra Chritmasland ringer henne hele tiden og spør om når pappaen deres kommer tilbake. Og Manx skal selvfølgelig på frifot igjen, slik at han og Vic kan ha et siste durabelig oppgjør på gatene i Christmasland. Etter at Manx har stukket av med sønnen til Vic naturligvis.

Man kan hevde at dette er en bok som er så lik Stephen King på sitt beste at det er en pastisj. Kanskje er det Hills måte å omfavne sin skjebne på. Kanskje har han tenkt at siden han likevel alltid skal sammenlignes med far sin når han gir ut en bok, hvorfor ikke skrive en bok som nesten er mer King enn King selv? NOS4A2 er uansett en helsikes kjøretur, sykt underholdende, vanskelig å legge fra seg, med karakterer du bryr deg om og skurker som får deg til å grøsse. Hills beste roman til nå spør du meg.

Og så kan han skrive en slutt også. Det har alltid King slitt med.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: It

Det var lenge siden jeg hadde lest noe av Stephen King nå, men når nyheten om at boka It skulle filmatiseres på ny fikk jeg en voldsom trang til å pusse støvet av den gamle skrekkmesteren igjen. Jeg pleide jo å sette ham ganske høyt, og It hadde jeg ikke lest, så hvorfor ikke like gjerne gi seg i kast?

Som sagt så lastet ned på Kindlen.

It er en skikkelig murstein. Selvfølgelig. King har aldri kunnet kunsten å beherske seg. Noe som ikke er så fryktelig farlig når han er på sitt beste. Når historien fenger, karakterene biter seg fast, og handlingen beveger seg fremover, gjør det ikke så mye om ordene bare renner på. Når ikke alt er på plass kan han derimot være ganske ulidelig, men det er ikke tilfellet med It. Her er Stephen King ganske nær toppformen.

It er historien om syv barn, rundt 12 år er de vel, og deres møte med et monster som holder til i kloakken under byen Derry, i Maine USA. Det er et monster som kan ta form etter hva ofrene frykter mest. En varulv. En kjempestor og sinna fugl. En statue som blir levende. Oftest tar den imidlertid form av klovnen Pennywise. Våre helter er de eneste som skjønner hva som skjer når barn begynner å bli drept, eller forsvinne, og det viser seg fort at de også er de eneste som kan stoppe det. Eller It da. Etter å ha nedkjempet monsteret i 1958 inngår våre unge helter en pakt. De kutter seg i hånden med en colaboks, holder hverandre i hendene, og sverger at om det noen gang begynner igjen skal de komme tilbake for å gjøre ferdig jobben.

Det er nemlig litt tvil om de tok livet av faenskapet eller ikke. Eller riktignok er det ikke noen tvil, for boka begynner med at en av  heltene våre, den eneste som har blitt igjen i Derry, ringer sine gamle venner. Det har begynt igjen, det er på tide at pakten oppfylles.Dermed har vi ingrediensene til en klassisk King-roman. Full av nostalgiske barndomsskildringer fra småby-Amerika. Dette er jo Kings paradegren, hvordan han maler et slik deilig bilde av trygge gode Amerika, men alltid med ondskapen på lur ikke så langt under overflaten. Dette gjør han minst like bra i It som han har gjort i flere andre av sine beste bøker.

King er dessuten veldig god på å få oss til å bry seg om karakterene sine. Kanskje særlig barna. I It er historien slik lagt opp at barna møter og bekjemper monsteret, og så når de har blitt voksne møter og bekjemper de monsteret på ny, men historien fortelles så nær parallelt som det går an i en bok. Tiden veksler altså slik at begge konfrontasjonene, den i 1958, og den i 1985, inntreffer i kapitler som kommer etter hverandre. Dette er fint turnert. I tillegg får vi en del tilbakeblikk til tidligere tider, det viser seg nemlig at klovnen Pennywise har hengt rundt Derry i årevis. Sånn cirka hvert 25-26-27 år skjer det en oppblomstring av drap og faenskap som gjerne kulminerer i en større ulykke med mange dødsfall. Sånn sett kan man godt strekke strikken litt og si at It egentlig er en historie om Amerika. Det voldelige Amerika bak den amerikanske drømmen.

Men vi gidder ikke strekke tolkningene for langt i dag. Vi nøyer oss med konklusjonen om at It er klassisk King, med plenty av de styrkene som gjør at vi liker ham og leser ham. Men også med de svakhetene som gjør at han også kan være en lidelse. Han er god så lenge monsteret er skjult, ikke fremme i lyset, men så nær at man kan se det bevege seg bak gardinene. Men når tiden kommer til å vise frem monsteret faller det hele ofte sammen og blir skuldertrekkende kjedelig. Sånn er det her også. Den siste konfrontasjonen er og blir et antiklimaks.

Alt som skjer henger vel ikke helt på greip heller. Som når vår eneste kvinnelige helt har sex med alle gutta i gruppa nede i kloakken slik at de kan finne veien ut igjen etterpå. Hva ER det for noe egentlig? Slutten, der helten over alle helter redder sin kone fra psykiatrien gjennom en siste heidundrende sykkeltur bikker vel også langt over det vi kan godta av sentimentalitet. Skjønt, da er det vel den sure gamle grinebiteren som snakker igjen. Jeg hadde nok slukt den glatt for 30 år siden, at jeg rynker litt på nesen nå betyr vel bare at jeg har mistet mitt barnlige sinn og at It hadde spist meg til frokost om det ville.

Men alt i alt, et fint gjensyn med Stephen King altså!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: The Hunger Games

På plakaten til filmen The Hunger Games, filmatiseringen av Suzanne Collins bestselger ved samme navn, står det at dette er The Next Big Thing. Og med det mener de vel å sette historien inn i en sammenheng, der de forrige store tingene er Harry Potter og Twilight? Jeg ser i så fall ikke bort i fra at de kan ha sine ord i behold, bøkene var allerede fine bestselgere når markedsføringen av filmen startet opp for et år eller så siden, siden har de solgt unna i bøtter og spann. Og på fredag er det altså klart for filmpremiere. Den gleder jeg meg til, for jeg har akkurat pløyd gjennom første bok av dette som selvfølgelig er en trilogi, og latt meg rive med.

Vi befinner oss et stykke inn i fremtiden. I Nord-Amerika. Hvor langt fremme i tid vi er vites ikke, men USA eksisterer ikke lenger. Endringer i klimaet har endret geografien noe, landet heter nå Panem. Det styres fra The Capitol, der folket lever i sus og dus i et høyteknologisk samfunn. Resten av landet er delt opp i tretten distrikter der man ikke har den samme materielle velstanden. Det er altså rom for fordeling av velstand i Panem, men det gikk ikke så bra når distriktene gikk til opprør mot The Capitol for å få en mer rettferdig verden. Det endte med at ett av distriktene ble tilintetgjort, de resterende tolv måtte heretter ofre to barn, en gutt og en jente, hvert år, til noe som kalles for The Hunger Games. Barna velges ut ved loddtrekning. Alle distriktets barn, fra og med fylte tolv, til og med fylte atten, havner i bollen. Og for hvert år de blir eldre får de en ekstra lapp i bollen. I tillegg er det en ordning som gjør at man kan kjøpe seg livsnødvendige forsyninger i bytte mot ekstra lapper i bollen.

For det er ingen som ønsker å bli trukket ut til The Hunger Games. Det er nemlig en ganske råtten konkurranse der deltagerene, som altså er 24 barn i alderen 12 til 18, blir sluppet ut i en enorm arena i en kamp på liv og død. Det kan bare være en vinner, og man vinner ikke før alle de andre er døde. Hvert eneste sekund av konkurransen sendes selvfølgelig på TV, og det er obligatorisk å se på. Vel er det mer underholdende enn Holmenkollen, og konseptet ville vært et friskt pust på Paradise Hotel, men Reidar Hjermann ville ikke satt pris på dette!

Vår heltinne er seksten år gamle Katniss Everdeen. Hun er ei smart og ressurssterk jente, bedriver tiden i distrikt 12 med tjuvjakt sammen med kompisen Gale. Når hennes 12 år gamle søster mot alle odds blir trukket ut til å delta i lekene melder Katniss seg frivillig til å ta hennes plass. Dette er det åpent for, og hun er dermed snart på vei til The Capitol sammen med sønnen til bakeren, Peeta. Katniss og Peeta kjenner forsåvidt hvarandre fra før, jevngamle som de er, selv om Peeta kommer fra et høyere sosialt lag. En gang tok Peeta en omang med juling for at en sultende Katniss skulle få brød til seg og familien. Katniss bærer på en stor takknemlighet for det, hun mener der reddet livet hennes. Det har hun aldri sagt til ham. Peeta har vært forelsket i Katniss i ti år, men han har selvfølgelig heller aldri sagt noe om det. Før han slipper nyheten på direktesendt TV kvelden før de skal inn i arenaen.

Og så skal jeg kanskje ikke røpe så fryktelig mye mer om handlingen her.

Dette er ikke så fryktelig originalt, vi har sett lignende konsepter i andre bøker. The Hunger Games fremstår som en mix av de to Stephen King/Richard Bachman-bøkene The Running Man og The Long Walk. Ikke bare i plot, men også i leseglede. Suzann Collins holder dampen oppe fra start til mål, actionfylt, men ikke for heseblesende, er det fritt for dødpunkter. Man rekker aldri å kjede seg. Hun bruker heller ikke mer tid enn det som er nødvendig på å etablere fremtidsscenariet, men peiser på for å komme i gang med handlingen.

Siden vi snakker om plot som ligner, kommer vi forresten ikke utenom å nevne Battle Royale, og nå har vi gjort det. Begge bruker bølgen av reality-tv i et dystopisk samfunn for alt det er verdt. Battle Royale er antagelig noen hakk vassere, men det skal vi ikke bry oss så mye om. The Hunger Games scorer stort på underholdningsverdien.

Ellers blir det spennende å se hvordan historien gjør seg på lerrettet. Jeg tipper det blir knall. Jennifer Lawrence, som var så glimrende i Winter’s Bone, kan fort vise seg å være som skapt for rollen som Katniss. Fansen vil kanskje mene hun er for gammel, men det bryr ikke jeg meg noe om. Spennende blir det også å se om VG orker å gi terningkast denne gangen, for det kan ikke nektes for. Assosiasjonene til Utøya er langt mer fremtredende her enn de var i Arme Riddere, som Jon Selås ikke klarte å forholde seg profesjonelt til. Er han skeptisk på forhånd bør han nok vurdere å sende noen andre?

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Gratulerer med dagen

Zombiepappa George A Romero fyller sytti år i dag, og han holder fortsatt koken. Hurra for det. Her er han sammen med en annen, og relativt bedre kjent, horrorkonge.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: