web analytics

Tag Archives: storbritannia

Bok og Film

Hjorthen leser bok: It is sad to pass through life without one good adventure

the-borriblesLikte du Kanonene på Navarone? Peter Pan? Hva med Watership Down? Elsker London? Liker eventyr som ikke nødvendigvis trenger å være tungt forankret i den såkalte virkeligheten? Har alltid drømt om å dra på en skikkelig quest? Da er sjansen rimelig god for at The Borribles er boka for deg.

Det var Michael de Larrabeiti som fant opp de skapningene som han kalte for The Borribles, på syttitallet. Den første boka kom i 1976, og ble da kjapt kalt for Batterseas svar på Ringenes Herre. Den andre boka kom i 1981, mens den tredje og siste skulle ha kommet i 1985, men slik gikk det ikke. Den het Across the Dark Metropolis, og handlet om The Borribles i kamp mot politiet i London. Uheldigvis for de Larrabeiti var dette året hvor det var opprør i Brixton og i Tottenham. En politimann ble stukket i hjel. I dette klimaet mente utgiveren at det var uforsvarlig å gi ut en bok, en barnebok til og med, som heiet på de lovløse Borribles. Boka ble lagt på hylla inntil videre. Året etter ble den plukket opp og gitt ut av et annet forlag, så det var kanskje ikke SÅ synd på forfatteren, men dette er selvfølgelig en del av historien som taler til disse bøkenes fordel i dag. Hvem vil vel ikke lese en barnebok som var for farlig å gi ut under Thatcher liksom?

Vel. Barnebok og barnebok. Dette er vel det vi kaller for Young Adult i dag, og kan like godt leses av voksne. I hvert fall av voksne som leser Harry Potter og The Hunger Games.

Peter Pan hadde sine The Lost Boys. Gutter som falt ut av barnevognene sine i steder som Kensington Garden, oversett av barnepikene sine. Hvis ingen kom og lette etter dem bar det av gårde til Neverland og et liv blant The Lost Boys. The Borribles er en oppdatert utgave av disse barna. De har rømt hjemmefra, funnet et nytt liv i Londons underverden. De har fått spisse ører, som de skjuler under luer av ull, og lever av å stjele eller lure til seg det de trenger. Så lenge de har disse spisse ørene sine stopper aldringsprosessen. De ser ut som barn, og slik forblir de, helt til de eventuelt blir tatt av politiet. Da får de ørene klippet, og livet som Borrible er for all tid forbi. De må vende tilbake til samfunnet og bli kjedelige eventyrløse og ansvarlige voksne som deg og meg.

En skjebne verre enn døden så klart.

The Borribles bor gjerne i forlatte hus, bryr seg ikke om penger, og lever for eventyr. Når de først oppstår som Borribles er de navnløse, og slik forblir de, helt til de har fortjent et navn. For å skaffe seg et navn må de oppleve et eller annet eventyr. I denne første boka om The Borribles handler det om det største eventyret på hundre år eller mer. Vil dere være med eller?

borribleBoka begynner med at Knocker, sjefsspeideren for The Borribles i Battersea, får øye på en Rumble i Battersea Park. En Rumble er en Borribles erkefiende. De ligner på rotter, og kommer fra Rumbledon der de bor i en svær underjordisk bunker. I motsetning til The Borribles er The Rumbles opptatt av materielle goder. Penger, skatter og fine ting. At en Rumble dukker opp i Battersea Park er en provokasjon. Det får våre venner The Borribles til å frykte at det planlegges en fullskala invasjon. Noe må gjøres. Det besluttes at alle de åtte Borribles-stammene i London skal sende sin beste og smarteste navnløse Borrible til en elitestyrke. De får i oppgave å ta seg til Rumbledon, komme seg inn i den underjordiske bunkeren, og der skal hver av de åtte eliminere sin utvalgte motpart i overkommandoen til The Rumbles. Et selvmordsoppdrag? Utvilsomt er det i hvert fall fryktelig farlig. Og veien dit er farlig. Og veien hjem igjen, om de skulle lykkes, er heller ikke trygg. Se særlig opp for møtet med Dewdrop og Ernie, som er en parodi på de to hovedkarakterene i Steptoe and Son, som var en populær britisk TV-serie på sekstitallet. Vi kjenner den best som den svenske adapsjonen Albert og Herbert.

Rumble-rottene er en formidabel fiende, men de er ikke den største trusselen våre helter i The Magnificent Eight møter på veien.

Dette er jo først og fremst et veldig underholdende eventyr, og det er derfor dere må lese den. Første bok i trilogien er oversatt til både dansk og svensk, men dessverre ikke til norsk. Det som hever den over gjennomsnittet, og gjør den bedre enn f.eks Gregors opplevelser i Underverdenene, som jeg nylig leste sammen med Hagbarth, (og som vi likte ganske godt begge to, men så langt ikke har følt det påtrengende nødvenig å kaste oss over bok to) er at det er noen underliggende temaer i The Borribles som gir gjenklang utover ren underholdning.

Bøkene er utvilsomt en kommentar til det politiske klimaet i Storbritannia under Thatcher, men det er under overflaten, det er ingen som trykker noe budskap ned i halsen på oss. Og temaene er jo ikke mindre aktuelle i dag. Forskjellene øker, og det er kanskje mer akseptert nå enn det var på åttitallet. Arbeidsløshet. Fattigdom. Klassekamp. Den usynlige delen av London, som alltid har vært der, og alltid kommer til å være der?

Men først og fremst er det en hyllest til frihet og fantasi. Alle barn, og vi voksne med, er bunder fast av regler for hva vi kan, og ikke kan, gjøre. The Borribles minner oss om at det går an å bryte fri. At det finnes et eventyr der ute om vi bare er villige til å ta det. La livet bli en quest dere, etter at dere har lest boka.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Grim krim

Ikke akkurat Aidensfiels
Ikke akkurat Aidensfield

I mars i år sendte Channel 4 i England noe som må være noe av det mest ambisiøse som noen gang er laget for TV. Trilogien Red Riding, tre filmer basert på David Peaces fire bøker om krim og korrupsjon i Yorkshire i perioden 1974 til 1983. Her oser det av kvalitet i alle ledd, skuespillerene er alle sammen av topp kvalitet, bildene er flotte, og til å regissere har man hentet inn tre regissører fra øverste hylle. Julian Jarrold (Brideshead Revisited) tar for seg 1974, James Marsh (Man on Wire) tar 1980, og så runder Anand Tucker (Hilary and Jackie) av med 1984. Alle tre med hvert sitt uttrykk, fra Jarrolds brune og kornete 1974  til Tuckers widescreen kinofølelse i 1984.

Tony Grisoni har besørget overføringen fra bok til bilder, og han har Fear and Loathing in Las Vegas på CV’en fra før, og kunne godt ha kalt dette eposet for Angst og Bæven i Yorkshire i stedet.

For dere ungsauer som bare kjenner Yorkshire fra Hjartet på rette staden, så må jeg skynde meg å skyte inn at Yorkshire var en ganske grim plass i den perioden Red Riding beskriver. The Yorkshire Ripper, eller Peter Sutcliffe som han egentlig het da,  herjet området, i perioden 1975 til 1980 drepte han 13 kvinner, og angrep flere andre, før han ble arrestert i januar 1981. Og som ikke det var ille nok hadde man et drap på en 12 år gammel jente i Rochdale som etterhvert skulle utvikle seg til et av Storbritannias best kjente justismord.

Begge sakene har vært til stor inspirasjon for historien.

Og hva er historien?

It’s complicated som det heter. Dette er ikke en krimserie som følger de vanlige konvensjonene, til tider er det ganske forvirrende, men kort fortalt så er det så her:

I 1974 vender journalisten Eddie Dunford hjem fra et mislykket opphold i London. Som Yorkshire Posts krimreporter dekker han en sak om forsvunnede småjenter i området. Han gjør sine egne etterforskninger, roter seg borti en skummel stålmagnat som portretteres briljant av Sean Bean, kommer på sporet av korrupsjon innad i politiet, og blir ved flere anledninger banket opp og torturert. Av nettopp politiet. Ja, og i mellomtiden driver han og har seg med moren til en av de forsvunnede jentene.

I 1980 er det jakten på The Ripper som er i fokus. Høyeste hold i London er ikke fornøyd med fremdriften i etterforskningen, og en politimann fra Manchester hentes inn for å etterforske etterforskningen. Han sliter med å holde seg trofast til kona, men er ellers en bra kar. Sånt er ikke populært i Yorkshire-politiet, og når han begynner å stille spørsmål ved hvorvidt alle Ripper-drapene virkelig er begått av The Ripper, så blir det bråk.

Og så i 1984 er det tilbake til forsvunnede småjenter igjen. En ny jente forsvinner, men han som ble dømt for de forrige sitter fortsatt bak lås og slå. En sliten og avdanka advokat begynner å grave i saken, samtidig som en av de korrupte politimennene begynner å få nok av å være korrupt.

red_riding_400
Snø på denne tiden av året? Faen de hadde jo ikke klimaendringer i 1974, det tenkte jeg ikke på. Skulle nok takket ja til Paradise Hotel i stedet for denne møkka.

Det er mørkt og brutalt, og kjemisk fritt for nostalgi. Her finner man ikke mange spirene av håp, og verken Miss Marple eller Hercule Poirot ville hatt mye å stille opp med i møte med den ikke akkurat sympatiske gjengen på politistasjonen i Leeds. Se opp for Bob Craven, spilt av Sean Harris, som en av de mest ufyselige karakterene du har sett på TV dette tiåret. Dette er mer James Ellroy enn Agatha Christie. Litt sånn Leeds Confidential kanskje?

Red Riding-trilogien er absolutt verdt å få med seg, her er det mye bra, mye som er gjort veldig riktig. Jeg anbefaler den, selv om jeg nå etter å ha sett igjennom den må innrømme at den ikke helt levde opp til forventningene. Historiefortellingen føles uvant, ikke helt konsistent bestandig. Det er en ganske kompleks historie der det er vanskelig å skaffe seg en oversikt før 1984 kommer til sin ende. Siste filmen har noen flashbacks som forvirrer meg fordi jeg ikke skjønte at det var flashbacks før etterpå. Jeg er ikke sikker på om alle løse tråder bindes opp, og det forekommer meg at det er noen huller i historien. I den første filmen forstår vi ikke hvordan vår helt finner ut hvem som har tatt livet av de forsvunnede jentene. Han blir plukket opp av politiet, banket opp ganske kraftig, og kastet ut av en bil i fart. Men ikke før de har gitt ham en ladd pistol. Hvorfor det?

Kanskje må den sees en gang til for å komme til bunns i den. Kanskje er det bare jeg som er dum, og har gått glipp av et eller annet vesentlig fordi DVD’en ikke hadde undertekster, og yorkshiredialekten ikke alltid er like lett å forstå?

There is evil there that does not sleep, and the Great Eye is ever watchful.
There is evil there that does not sleep, and the Great Eye is ever watchful.

Uansett håper jeg en av de norske kanalene kjenner sin besøkelsestid og kjøper inn disse filmene. Etter 15 år med hjertet på rett plass trenger vi en motvekt. Red Riding-trilogien er neppe sponset av turistbyrået i Yorkshire for å si det slik. Området fremstilles nesten som om det skulle befinne seg i tredje verden et sted, og aller verst ut av det kommer den lille landsbyen Fitzwilliam. Det blir ikke dit vi legger ferien neste år ihvertfall, så mye er sikkert.

Hummer og kanari

Al-Qaida la ikke terrorplaner på studentvisum

Seems Odd
Creative Commons License photo credit: Rubin 110

Dere husker kanskje nyheten fra tre uker tilbake? Al-Quaida la terrorplaner på studentvisum skrev Dagbladet og VG med, mens de siterte villig vekk fra BBC og CNN om hvordan et stort terrorplot mot England nå var blitt avverget? Gordon Brown var informert, og brukte anledningen til å oppfordre Pakistan om å aksjonere mot terrorister.  Demokratene lurte på når vi kunne vente det samme her til lands, mens Siv Jensen ikke trengte å si noe som helst antar jeg.

Men skulle du ha sett. Ingen av de pågrepne ble tiltalt for noe som helst, og er for lengst sluppet fri igjen. Uten at det blir store overskrifter i avisene av den slags. VG har omtalt at ni av dem ble sluppet, men ikke de siste tre. Dagbladet har så vidt jeg kan se ikke funnet det for godt å videreformidle utviklingen i saken i det hele tatt?

Nå ønsker britene å utvise elleve av de tolv av “hensyn til nasjonal sikkerhet”, men dette kan vise seg å bli vanskelig all den tid man åpenbart ikke har nok på dem til å sikte dem for noe som helst. Storbritannia er da fortsatt en rettsstat.

Eller?

Klipp

Ikke kan du ha sex med lyd, ikke kan du dra ned så mye du vil på do…

A woman who wakes her neighbour by repeatedly flushing the lavatory at night is facing eviction from her home.

Har Narvestad overtatt etter Gordon Brown i Storbritannia nå?.

Hummer og kanari

Dagbladet akkurat nå: Psycho killer Qu’est Que C’est

Troverdig psykopatisk morder

Britene er forferdet over at den siste Lynvingenfilmen har fått aldersgrense 12 år. Grunnen er Heath Ledgers skuespill. Parlamentsmedlem Keith Vaz fra partiet Labour hevder å blant annet å være sjokkert over filmens innhold:

– BBFC bør skjønne at det er umotiverte voldsscener i «The Dark Knight» som jeg nødig ville vist til min datter på 11 år. Det burde vært 15 års aldersgrense, sier Vaz.

Mange er sjokkert over inkonsekvensen fra myndighetene. Du kan se troverdige psykopatiske mordere på kino fra du er tolv år gammel, men du får ikke lov til å stemme på dem før du har fyllt atten.

Psycho killer Blair

Fa fa fa fa fa fa fa fa fa far

Page 1 of 212
%d bloggers like this: