web analytics

Tag Archives: terror

Hummer og kanari

Er en fri og åpen debatt nok?

! God Bless America !
Creative Commons License photo credit: permanently scatterbrained

Kaare Skagen viser i sin kommentar, Politisk retorikk og vold, til hvordan verken ytre venstres krigsretorikk, eller Baader Meinhofs terrorhandlinger på 70-tallet, fikk særlige konsekvenser for utviklingen av en bred og demokratisk ytringsfrihet i hele Vest-Europa. Påminnelsen om at krigsretorikk om væpna revolusjon, quislinger og femtekolonister ikke er noe som oppsto med Fjordman og den såkalte counterjihadbevegelsen er på sin plass. Vi har vært i gjennom dette før.

Skagens konklusjon er den samme som vi har hørt før i disse dagene etter 22.7. Ekstremistene må møtes i en åpen og fri debatt. Troll sprekker i lyset. Politiske ekstremister viser gjerne til at de blir stengt ute fra offentlig debatt, skriver han. Svaret er å tvinge både venstre- og høyreradikale ekstremister inn i debatt der de blir konfrontert med krav til fakta og dokumentasjon. Dette høres både fint og flott ut. Spørsmålet er bare hvordan dette skal kunne gjenomføres i praksis. Skal enhver konspirasjonsteori ha rett på spalteplass for å hindre at ekstremister føler seg utestengt?

Selv om man kan trekke paraleller tilbake til gamle dagers revolusjonsromantikk, så har verden utviklet seg noe de siste 20 årene. Vi er ikke lenger avhengig av en relativt snever medieoffentlighet med partiaviser og gamle gode NRK. Gjennom blogger, diskusjonsfora, Facebook, Twitter og nettavisenes kommentarfelt har vi fått en hel mengde steder der “vanlige folk” kan komme til orde, helt uavhengig av hva debattredaktørene i de store avisene velger å sette på trykk. Finner du ikke en offentlighet som passer ditt verdensbilde er du velkommen til å skape din egen. Dette er for en stor del en god ting, men har noen negative sider. Det gjør det f.eks veldig lett for dem med svært avvikende meninger å trekke seg tilbake til sine respektive hjørner på internett. Hvorfor skal de bruke tid og krefter på kanskje å komme på trykk i en av de store avisene når de kan bygge seg opp en tilhengerskare på flere tusen lesere på nett? Media er gjerne en del av den eliten man hater, og anser som en stor del av problemet. Fjordman og de som deler hans oppfatninger har lite eller ingenting å vinne på å få en kronikk på trykk. Hvordan skal vi tvinge dem ut i åpent lende? Har de noe å vinne på det? Har vi?

Jeg er ikke bekymret for det som foregår på debattsidene i avisene eller på debattprogrammene på TV. La gjerne ekstremistene slippe til, og få noen til å gå i rette med dem. Vel og bra, men vil effekten være merkbar på grumset i nettavisenes kommentarfelt? Tvilsomt. Vil folk slutte å tro på Eurabia-konspirasjonen om den blir imøtegått i de store mediene? Langt fra alle. Vil Vigrid gå bort fra sin faste tro på at holocaust er en stor løgn om de får delta i en åpen og fri debatt om temaet i massemediene? Antagelig ikke.

Jeg er enig i at den beste medisinen mot ekstremisme er et samfunn der politikken ligger forankret i brede lag av folket. At dette kommer av seg selv bare vi gir ekstremistene fri tilgang til mikrofon og høyttaler er jeg ikke like sikker på.

Hummer og kanari

Ein meir menneskleg debatt

Foto: Jo Christian Oterhals

Det har vore hevda at det blant amerikanske soldatar i kamp under den andre verdskrigen berre var kring 15-20 prosent som kunne få seg til å skyte og drepe ein fiendtleg soldat som han hadde i siktet. Etter slaget ved Gettysburg i den amerikanske borgarkrigen plukka ein opp 27000 gevær frå dei falne. Kring 90 prosent av desse geværa var fortsatt ladd, og omlag halvparten av dei hadde blitt lada fleire gongar, utan at eigaren hadde avfyrt. Soldatane hadde altså lagt geværet til rette, men ikkje fått seg til å skyte, for så å senke det att og lade på nytt. Soldatar flest kunne kanskje døy for landet sitt, men dei ville ikkje drepe for det.

Det er akkurat dette som gjer det så vanskeleg å forstå korleis det er mogleg for ein mann å skyte og drepe over åtti uskuldige og ubevepna menneske, mange av dei berre barn, med kaldt blod. Kva slags menneske er det som er i stand til å gjere noko slikt? Er han berre riv, ruskande galen, eller er det noko heilt spesielt som driv han? Kva for ei sak er det som kan opplevast som så viktig at ein tyr til slike handlingar?

Eg skal ikkje gjere meg viktigare enn eg er. Dei eg kjenner som arbeider i eller i nærleiken av regjeringsbygget er i god behald. Eg følger minst ein av dei som vart drepne på Utøya på Twitter, men eg kjenner ikkje nokon av dei personleg. Eg er ikkje råka av tragedien, men den vedkjem meg, og som alle andre er eg opprørt av den. Ikkje minst kjennes det heile veldig nært når det kjem fram at gjerningsmannen har vore ein aktiv deltagar, i eit høgreekstremt internettmiljø eg sjølv pleide å følge ganske tett. Mange av sitata som vert vidareformidla i media høyres urovekkande kjende ut. Eg har lese liknande meiningar på nett mange gonger før. Og også havna i diskusjonar med folk som har liknande meiningar meir enn ein gong. Burde eg ha sett dette komme?

Dette miljøet er prega av svært sterk islamkritikk, og ein temmeleg ekstrem nasjonalisme, som ikkje må forvekslast med den meir “tradisjonelle” nynazismen. Her vert det forfekta meiningar som at Europa er i ferd med å bli overteke av krefter utanfrå, og at dette er mogleg ved at det finnast ein allianse mellom muslimar og den politiske venstresida i Noreg. Gjerningsmannen har omtala Gro Harlem Brundtland som “Landsmorderen”, og AUF som “Stoltenberg-jugend”. Dette er ein kjend form for retorikk i dette miljøet. Faktisk er det nokså skremmande å sjå kor lite ekstreme dei innlegga og kommentarene gjerningsmannen står bak framstår. Ein kan lese verre ting i kommentarfelta til ulike nettaviser kvar einaste dag, om ein berre orkar: Europa er i krig, Arbeidarpartiet er quislingar, og islam er den nye nazismen.

Vi kan i skrivande stund ikkje vere heilt sikre på om desse terrorhandlingane var eit resultat av ein mann sitt forskrudde verdsbilde, eller om han har hatt medhjelparar. Han hevdar sjølv at han har vore aleine om det, og førebels ser dette ut til å kunne stemme. Vi skal likevel passe oss for å sjå på dette berre som verket til ein galning. Desse handlingane har ikkje oppstått i eit vakuum. Kva for ein ideologi denne gjerningsmannen har hatt, og kva han har tenkt og trudd på er ikkje uviktig. Vi er nødt til å sjå nærare på kva det kan vere som har gjort at hatet hans har fått vekse og gro seg så sterkt at det har resultert i slike uhyrlege handlingar. Samtidig må vi hugse på at ekstreme meiningar ikkje betyr at ein ønskjer, eller er i stand til, å utføre ekstreme handlingar. Ingen av dei som denne valdsmannen nemner som førebilete, og omtalar i rosande ordelag i sitt forkvakla manifest, har sjølve nokon gong oppfordra til valdsbruk.

Det fins nok dei som kunne tenke seg å bruke dette høvet til å kneble dei ekstreme og ytterleggåande synspunkta. Det synes eg ikkje vi skal tillate. I dei gamle folkeeventyra er det slik at trolla sprekk når dei kjem ut i dagslyset. Mange trur at det samme vil skje om vi slepp dei ekstreme ytringane fram i mediene. Dette er ein floskel eg ikkje lenger trur på; like sannsynleg er det at trolla vert til stein og dermed heilt umoglege å bli kvitt. Eg trur likevel ikkje at løysinga ligg i å kneble dei ytringane vi ikkje likar. Debatten må få fortsette.

I den grad vi kan lære noko av ei slik ufatteleg tragedie, er det kanskje dette: Ord kan drepe. Vi må ikkje stenge meiningar ute, men vi må dempe den verste retorikken. Vise litt større respekt for meiningsmotstandarar enn vi har gjort på ei stund. Større respekt for menneska. Du er ikkje ein rasist sjølv om du er kritisk til islam og norsk innvandringspolitikk, det er måten du ytrar kritikken din på som avgjer. Ein av mine Twitter-vener plukka opp ein haikar her i området på fredag, etter hendingane i Oslo og på Utøya, før det blei kjend kven som sto bak. Haikaren meinte at det no var på tide å asfaltere Afghanistan. Den natta i 2004, då asylmottaket på Solbakken brann, var der nokon som spurde om ein kunne kjenne den liflege dufta av svidd neger over byen. Slike ytringar kunne vi klart oss forutan. Ytringar som bidreg til umenneskleggjering, som snakkar om “dei andre” som ein fare for “oss”, basert på kva gruppe ein tilhøyrer. Anten det no gjeld muslimar, jøder, Frp-politikarar eller Liverpool-supporterar. Det skal vere høgt under taket i det norske hus, men eit tak treng vi, og kvar gong nokon slår hol i taket må nokon seie i frå.  Debatt drep ikkje. Men dehumanisering kan bidra til det. Skjønar vi dette?

På Facebook melder folk seg inn i ulike hatgrupper, retta mot fredagens gjerningsmann. Med ungane sine som profilbilete ønskjer dei at han skal brenne i helvete. Den siste statusoppdateringa eg las før eg la meg fredag natt var frå ein som skriv at jødane skal få betale for det dei gjorde i Oslo denne dagen.

Eg kan ikkje akkurat seie at eg er optimistisk.

Hummer og kanari

Noen forvirrede tanker 22.07.11,

 

Faen for en dag dette har vært. Jeg innser at det siste noen er interessert i akkurat nå er en oppramsing av hvilke forvirrede tanker jeg har hatt i løpet av disse åtte eller deromkring timene som har gått siden bomben eksploderte ved regjeringskvartalet, men jeg må bare harve ned noe. Få det ut av systemet. Som om det betyr noe. Som om noe som helst egentlig betyr noe.

Jeg var på jobb når det skjedde. Først bare en overskrift på en av nettavisene. Eksplosjon i Oslo sentrum. Tenk om det var et terrorangrep, tenkte jeg, det skulle tatt seg ut. Haha liksom. Jeg gadd ikke klikke meg inn og lese hva det dreide seg om en gang. Jeg kjenner nettavisene på gangen, jeg visste at dette var en sånn derre Blaposten kommer tilbake med mer-sak, uten noe som helst egentlig informasjon. Er det noe alvorlig finner jeg fort nok ut det. I stedet leste jeg om TV2 som kansellerer Bingo Bingo.

Ja, jeg gikk på en smell der. Ikke lenge etter begynte bildene å dukke opp, SMS på telefonen, og alvoret begynte å synke inn. Jeg får et flashback til 11 september i 2001, da var jeg også på jobb i butikken, en annen butikk riktignok, og fikk med meg at et fly hadde smelt inn i World Trade Center. Og så ett til. Først et par timer senere fikk jeg sett det på TV.

I det lengste tviholdt man jo på teorien om at dette bare var en merkelig ulykke. Gasseksplosjon. Støttet av et par på Twitter som mente at dette i hvert fall ikke kunne være noen bilbombe, joda, det var nok gass. Men vent, regjeringskvartalet? Departementene? Kjenner ikke jeg noen som jobber der? Håper hun er på ferie. Og det var hun. Heldigvis. Men alle var ikke like heldige. Bilder dukker opp på Twitter som viser minst to døde, flere skadede. Faen. Håper virkelig det bare er en ulykke. Noen mener eksplosjonen skjedde i fjerde etasje, i en kantine. Kan det ha vært en gassflaske?

Men det kunne jo ikke det. Politiet bekrefter at det er en bombe. Det er et terroranslag. Og en strøm av tanker farer gjennom hodet. Følelser. Sinne først og fremst. Hva faen er meningen med dette? Norge er et lite filleland i de fleste sammenhenger, selv om vi bomber Libya og har soldater i Afghanistan, hva i all verden tror man at man vil oppnå med å sprenge bomber i Oslo sentrum?

Ja, for jeg trakk selvfølgelig forhastede konklusjoner jeg også. Som du selv antagelig gjorde. At dem som sto bak måtte ha en eller annen tilknytning til et eller annet islamistisk miljø. NRK trakk i hvert fall den konklusjonen, skjønte jeg via Twitter, for der hadde man fort fått på plass terroreksperter til å snakke om saken, og selvfølgelig ble både Al Quaida og Krekar nevnt.

Ja, jeg trodde aldri noe på Krekar da, men jovisst trodde jeg det som alle andre trodde. Og jeg var ganske sint inne i meg, sint og sjokkert, og etterhvert ganske irritert på dem som nå mante til å holde hodet kaldt. Her måtte vi ikke stemple grupper, ikke hoppe på konklusjonene før vi visste. Være sindige. Men jeg hadde ikke noe lyst til å være sindig. Jeg ville at de skyldige skulle tas, og at vi sørget for at dette aldri skjedde igjen. Koste hva det koste ville. Jada, en liten fornuftens stemme fortalte meg at jeg ville se litt mer balansert på dette om noen timer, noen dager, eller i hvert fall noen måneder, men akkurat der og da ønsket jeg at alle disse fornuftens røster kunne ta seg en bolle og ti still i et kvarters tid.

Så irriterte jeg meg over dem som manet til å droppe eventuelle morsomheter omkring dette, jeg har stor tro på morsomheter og galgenhumor både som forsvarsmekanisme og terapi, og selvfølgelig er det lov til å bruke hue og spare de mest smakløse vitsene til senere, men litt må man tåle. Selv tweeter jeg noe om at Carl Bildt har uttalt at nå er alle nordmenn, og takk skal dere faen meg ha, jævla terrorister. Jeg dropper å skrive at endelig blir det i hvert fall stille om Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd i Tour de France noen dager.

Og så kommer det folk innom butikken for å kjøpe Koss headsett og få seg nye simkort, og jeg har mest lyst til å spørre dem om de vet hva som skjer, har skjedd, og om ikke de bør skynde seg hjem for å følge nyhetene, men jeg slår det fra meg. I stedet tar jeg på meg jovial butikkmann-maska, og drar inn noen kroner i kassa.

Twitter og andre sosiale medier har vært uvurderlig når det gjelder å følge denne saken fra minutt til minutt. Et ypperlig filter til nyheter, langt bedre enn å surre rundt i nyhetsstrømmen på egen hånd. Noen klager over reaksjonært møl på Facebook, men i min strøm har jeg så godt som bare hatt fine folk. Men i begynnelsen synes jeg Twitter bidrar mest til å piske opp stemningen av frykt, sinne, forvirring, inne i meg. Jeg tenker at det hadde vært bedre å skumme nettavisene, og late som om det hele er noe jeg bare kan ignorere, mer eller mindre.

Rett før stengetid kommer nyheten om at det er skyting på Utøya.

Flopsy og jeg tester byens nye burgersjappe for første gang. TV’en står på, bilder fra Oslo, litt om Utøya, men der henger man ikke helt med. Skjønner ikke alvoret. Skjønner ikke at dagens mest sjokkerende handling faktisk ikke er bilbomben, men det som har skjedd på AUFs sommercamp på Utøya. Det skal fortsatt ta litt tid før det synker inn.

I mellomtiden rekker jeg å irritere meg mer over enkelte meldinger ute på det evig sosiale internettet. Som den som ramser opp lista, New York 11.9, Madrid 11.3 London 7.7. og nå altså Oslo 22.7. Jeg får lyst til å påpeke at det mangler noen byer og datoer på den lista.  Bagdad 23.11, 18.4, 14.9, 25.10, 3.2, 8.12, 5.1 og 22.1 f.eks. Bare for å nevne noen. Men jeg gidder ikke. Jeg er ferdig med å krangle på internett. Livet er for kort. Jeg er for gammel.

Men så begynner ryktene å surre. Kanskje så mange som 30 døde på Utøya. En handling så vanskelig å forestille seg at man ikke kan tro det er sant. At det er et sykt idiotisk thrillerplot. Og nå er jeg ikke sint lenger. Bare fortvilet. Har egentlig mest lyst til å krype under dyna og kanskje felle en liten tåre. Sovne og våkne igjen, og kanskje finne ut at det bare er en vond drøm. Når politiet bekrefter at det er ni-ti døde så kobler jeg meg av en stund. Når ti døde føles som en lettelse, i stedet for 30 pluss, da er det ganske ille.

Når jeg kobler meg på igjen snakkes det om at dødstallene vil stige, kanskje er det så mange som 50. Jeg burde holdt meg i senga.

Ja, og så var det jo ikke Al Quaida eller noen lookalikes allikvel. Det var jo til pass for meg, og enda mer til pass for mange andre. Det var altså en norsk nordmann fra Norge, slik det ser ut i dag har han vært involvert i både bomben i Oslo og det som skjedde på Utøya. Muligens på egen hånd, det vil vise seg. Navnet hans er offentliggjort, og vi er mange som har sjekket Facebook-profilen og Twitter-kontoen hans. Nå ser jeg at det begynner å dukke opp anti-fansider på Facebook.

Jeg har sittet på Twitter noen timer i kveld, og folk gjentar og gjentar at de er glade i hverandre. At nå må vi holde sammen. Det er fint.

Men utenfor Twitter strømmer mobben til anti-fansidene opprettet for å slenge skjellsord ut i natten. En fyr jeg følger på Facebook lover at jødene skal straffes for det som skjedde i i Oslo i dag.

Det er mulig vi holder sammen i kveld, men når vi våkner i morgen tidlig er jeg redd det er kaldt, og vi er like alene som vi alltid har vært.

Hummer og kanari

Pappa, pappa, se der kommer taktekkeren!

Jeg datt ut av Arild Pedersens artikkel om islamofobi på Minerva når han begynte å sammenligne muslimer med taktekkere eller hva det nå egentlig var han drev med der, prøve å antyde at Byggmakker egentlig er en terroristorganisasjon? Som sagt, jeg datt ut, så jeg vet ikke. Men jeg rakk å få med meg at han antok at islamistiske terrorister står bak 99 prosent av alle terrorhandlinger i verden i dag. Og siden han antar dette så er det heller ikke irrasjonelt, men tvert i mot evolusjonsmessig naturlig å være litt på tå hev i forhold til også normale muslimer.

Akkurat som det er evolusjonsmessig naturlig å være litt på vakt når det kommer en mann i Byggmakkerkjeledress susende ned mot taket ditt i fallskjerm. For alt du vet kan det jo være en forkledd fallskjermsoldat fra Wehrmacht som vil ha en omkamp for 1945 og alt det der.

Problemet med den tankerekken der, om det å være på tå hev i forhold til vanlige muslimer altså, bare glem det der med Wehrmacht, er at den er basert på en feilaktig antagelse. Islamstiske terrorister står nemlig ikke for 99 prosent av alle verdens terrorhandlinger.

Muligens står de for 99 prosent av alle terrorhandlinger vi leser om i avisa, men vi bør ikke tro alt vi leser, verken i avisene, i Minerva, eller for den saks skyld i denne bloggen. Men vi kan antagelig feste litt mer lit til Europols årlige rapport over hvordan det står til med terrorismen i Europa. I den ferskeste rapporten deres, EU terrorism situation and trend report kan vi lese gledelige ting som at terroristaktiviteten er synkende i Europa. Det var 515 utførte terrorangrep innenfor EU i 2008, og av disse 515 terrorangrepene så var det ett eneste av dem som kunne knyttes til islamistiske terrorister.

Det betyr vel så vidt jeg kan forstå at av alle terroristangrep i Europa i 2008 så var det 99.8 prosent av dem som ikke kunne knyttes til islamistiske terrorister.

Hvor mange av dem som kunne knyttes til taktekkere vet jeg ikke, da denne gruppen ikke er skilt ut som egen tabell i tallene fra Europol.

Som vanlig så er det separatistbevegelser som står for mesteparten av terrorismen i Europa, i tillegg så er det fortsatt noen gærninger på venstrekanten, og en og annen anarkist som driver litt god gammel revolusjonær virksomhet. Miljøvernere og forkjempere for dyrs rettigheter er også vel så handlekraftige som islamistene når det kommer til terrorhandlinger. Av en eller annen grunn er alt høyresiden driver med klassifisert som høyreekstremisme, og ikke som terror, og dukker derfor ikke opp i denne rapporten.

Forøvrig mener jeg at islamofobi er et like dumt ord som islamofascisme og lignende varianter, og trenger jeg en taktekker går jeg neppe til Byggmakker.

Hummer og kanari

Al-Qaida la ikke terrorplaner på studentvisum

Seems Odd
Creative Commons License photo credit: Rubin 110

Dere husker kanskje nyheten fra tre uker tilbake? Al-Quaida la terrorplaner på studentvisum skrev Dagbladet og VG med, mens de siterte villig vekk fra BBC og CNN om hvordan et stort terrorplot mot England nå var blitt avverget? Gordon Brown var informert, og brukte anledningen til å oppfordre Pakistan om å aksjonere mot terrorister.  Demokratene lurte på når vi kunne vente det samme her til lands, mens Siv Jensen ikke trengte å si noe som helst antar jeg.

Men skulle du ha sett. Ingen av de pågrepne ble tiltalt for noe som helst, og er for lengst sluppet fri igjen. Uten at det blir store overskrifter i avisene av den slags. VG har omtalt at ni av dem ble sluppet, men ikke de siste tre. Dagbladet har så vidt jeg kan se ikke funnet det for godt å videreformidle utviklingen i saken i det hele tatt?

Nå ønsker britene å utvise elleve av de tolv av “hensyn til nasjonal sikkerhet”, men dette kan vise seg å bli vanskelig all den tid man åpenbart ikke har nok på dem til å sikte dem for noe som helst. Storbritannia er da fortsatt en rettsstat.

Eller?

Page 1 of 212
%d bloggers like this: