web analytics

Tag Archives: terrorisme

Hummer og kanari

Stakkars Fjordman

Men Fjordman var ikke død. Etter en periode i tenkeboksen, eller hvor han nå har vært, skriver han i VG i dag at han vil fortsette sine skriverier med uformisnket styrke, og “Dersom norske aviser ikke trykker mine kronikker vil jeg publisere dem på internett på Gates of Vienna både på engelsk og norsk som eksempler på pressesensur”. Aftenposten har allerede latt seg lure utpå, og dermed kan vi i dag lese om hvordan stakkars Peder Jensen opplevde sitt møte med politiet etter 22.7.

Jeg synes det er litt pussig lesning altså, men det er kanskje bare meg?

Særlig tenker jeg på denne:

Litt nølende ga jeg frivillig politiet adgang til min telefonlogg, noe som er en betydelig utstrakt hånd fra en person som ikke er siktet for noe og som selv vet at han ikke har vært involvert i de kriminelle hendelsene. Men jeg nektet å følge politiets anmodning om å gi dem min datamaskin, noe jeg anså som en for sterk inngripen i mitt privatliv.

Men det var vel ikke slik det skjedde, om man skal tro på det som mediene fortalte tidligere i år. Der kommer det frem at Jensen i forkant av intervjuet hadde gjemt unna PC’en sin i en oppbevaringsboks på Oslo S.

Med andre ord, Jensen banker riktignok på døra til politiet selv, sammen med sin advokat, men han er nølende til å gi fra seg telefonloggen. Han har i forkant tatt grep for å hindre politiet tilgang til sin datamaskin. Vel, i en situasjon der Norge få dager tidligere har blitt utsatt for en terroraksjon av dimensjoner vi knapt kunne forestilt oss den 21.7 2011, kan jeg ikke for mitt bare liv forstå at noen kan mene at politiet har opptrådt på en måte som kan minne om “meningspoliti”, eller “om tilstandene i totalitære stater som vi dessverre kjenner altfor godt fra det 20. århundre.” Tvert i mot. I stedet for å si at det virker noe mistenkelig at man forsøker å hindre politiets etterforskning ved å gjemme unne PC’en sin, så er man faktisk høflig nok til å kalle vitnet for samarbeidsvillig.

Hyggelig gjort av onkel politi spør du meg.

Det er ikke vanskelig å forstå at det må ha vært tungt for Jensen å oppdage at han virker å ha vært en åpenbar inspirasjonskilde for morderen fra regjeringskvartalet og Utøya. Det betyr ikke at det er synd på ham. I hvert fall ikke nok til at det rettferdiggjør selvrettferdig syting i landets største aviser om at han ikke fikk klapp på skulderen og anerkjennelse for å ha latt seg avhøre av politiet, “selv om det ikke var hans juridiske plikt”.

Ellers tror jeg det er Lars Hedegaard som bør være mest bekymret for harde ord fra Lars Hedegaard, den tidligere gymnaslæreren ble  tidligere i år dømt til å betale en bot på 5000 kroner for rasistiske uttalelser om at muslimer voldtar sine egne barn, og er vel kjent for å ta i litt. Det skal vi ikke bry oss noe større om.

Og rettsstaten etter 22/7? Jensen har da tidligere uttalt seg som om han er villig til å suspendere det parlamentariske demokratiet vårt, skal han begynne å bekymre seg nå?

Blah!

Hummer og kanari

Damien Thorne

Jeg ser på bilder av terroristen fra Oslo og Utøya. Bildene som media har gravd frem fra hans yngre år. Som barn. Som ungdom. Som ung mann. Sånn helt rasjonelt så vet jeg at det er meningsløst, men jeg gransker ham allikevel. Ser på ansiktet hans. Øynene. Er det noe der? Er det allerede noe galt med ham? Kan man se det på bildene? Gir han ikke litt sånn Damien Thorne-vibber kanskje?

Så ser jeg på mine egne bilder. Av Hagbarth. Og tenker på hvordan det må være å se barndomsbilder av barnet ditt smørt ut over alle medieflater, etter at h*n har gjort en fullstendig uforståelig ond handling. Og så vite at nå sitter det tusener av mennesker rundt om i landet og gransker akkurat dette ansiktet på jakt etter et glimt av den latente ondskapen.

For et mareritt.

Hummer og kanari

A fitting and glorious end

Faren min pleide å fore meg med bøker om annen verdenskrig når jeg var liten. I en av dem, jeg husker ikke lenger hvilken, var det et bilde av fascismens far, Benito Mussolini, og hans elskerinne, Clara Petacci. Det er ikke det bildet dere ser over her, men det er tatt omtrent samtidig. Man kunne bare se Mussolini og Petacci, ikke de andre menneskene som henger her. Første gangen jeg så det skjønte jeg ikke helt hva det var jeg så der, men etterhvert skjønte jeg jo at det var to døde mennesker.

Jeg syntes alltid det bildet var ubehagelig å se på, selv om man ikke kunne se noe blod, og bildet var for utydelig til at man kunne se hvor maltraktert ansiktet til den døde diktatoren egentlig var, (det finnes bilder av det på nettet for de som er interessert, men jeg gidder ikke lete opp lenke nå) så ble jeg nesten litt uvel av å se på det. Det kan være derfor jeg ikke husker hvilken bok det var, for jeg tror aldri jeg orket å lese den. Bare på grunn av det bildet.

Men allikevel så jeg på det ganske mange ganger.

Mussolini ble altså henrettet den 28 april 1945, sammen med Clara Petacci og 15 ledende fascister. Det var ikke noen lang rettssak, Mussolini hadde forsøkt å rømme til Sveits, men bilen han gjemte seg i ble stoppet av partisaner og tatt til fange. Dette skjedde dagen før, altså den 27 april. Det er ikke alltid italienerene er effektive. En hurtig sammensatt standrett ble satt sammen, dommen var døden ved skyting, og klokka 16.10 ble den eksekvert.

Bildet er imidlertid tatt dagen etter. Tidlig om morgenen ble likene fraktet til Milano, og dumpet på torget der byens borgere fort strømmet til for å sparke, spytte, slå med stokker, og pisse på den tidligere diktatoren. De som gidder kan faktisk finne film av dette på YouTube, men jeg anbefaler det ikke. Til slutt ble likene hengt opp i taket på en nærværende Esso-stasjon, og bilder ble tatt. Bilder som solgte som hakka møkk til allierte soldater i etterkant.

Som en amerikansk filmavis rapporterte, a fitting and glorious end for den en gang så stolte diktator.

Egentlig hadde jeg tenkt å prøve å skrive noe vettugt om Mussolinis død, og det voldsomme sinnet i befolkningen som fikk folk til å maltraktere liket på det groveste, og så koble det opp mot den siste ukas hendelser her i landet. Men jeg klarte ikke helt å bli enig med meg selv. Etter en uke med roser, fakler, Oslove og maning til toleranse og forståelse, så synes jeg kanskje det begynner å bli nok nå. Jeg har gått i fakkeltog for fred selv i dag, og det var fint, verdig, og vi slapp ikke unna Til ungdommen og Eg ser nå heller. Helt greit.  Jeg har absolutt ingen innvendinger mot verken Stoltenberg, rosemarsjer, eller Fabian Stang, men nå må det snart bli lov til å være sint igjen også. Jeg er sint!

Samtidig er jeg redd for det sinnet. At det skal bli sluppet løs. Ikke at jeg tror folk hadde møtt opp i tusenvis for å desekrere liket til terroristen om vi hadde skutt ham og dumpet ham på Rådhusplassen, men det er ganske mye sinne der ute i befolkningen, er det ikke? Kanskje har det alltid vært der. Kanskje er jeg for pessimistisk. Men det skremmer meg. Ganske mye.

Løgn og forbannet dikt

Den mislykkede terroristen

Dette er en gjestepost, skrevet av Pål Ødegård, han finner du på Twitter under navnet palodegard.

Eggistentialism  XV
Creative Commons License photo credit: bitzcelt

Det var fredag, og Anders Behring Breivik satt i et av intervjurommene på Ila landsfengsel. Ei uke hadde gått siden han satte den nøye planlagte operasjonen sin ut i livet.

I uka som hadde gått hadde han sittet i isolat, uten tilgang på telefonsamtaler, besøk eller nyheter fra omverdenen. Han hadde hatt fire møter med advokaten han valgte ut før aksjonen. På tirsdag hadde han blitt kjørt til fengslingsmøtet. Han krevde å få stille i gallauniform, at pressen skulle være tilstede og at han skulle få lese fra manifestet sitt. Dommeren hadde nektet ham alle kravene, men det kom ikke som en overraskelse. Han var forberedt på å møte det kulturmarxistiske rettssystemet. Han var forberedt på tortur, kanskje til og med drapsforsøk. Det ville ikke gjøre noen forskjell. Han hadde allerede vunnet.

Døra åpnet seg, og forsvarsadvokaten kom inn. Han nikket kort og satte fra seg dokumentmappa si på stolen.

— Alt vel? spurte advokaten.

Breivik nikket.

— Sett deg. Vi har vel mye å snakke om i dag også.

Advokaten ristet på hodet.

— Jeg blir stående. Foreløpig.

Breivik smilte, fornøyd med at advokaten var utilpass.

— La meg først spørre deg: mener du aksjonen din sist fredag var vellykket? spurte advokaten.

— Det meste gikk etter planen. Men siden jeg ikke har fått aviser eller se nyheter, så vet jeg lite om tapstallene, svarte Breivik.

— Etter planen, nikket advokaten tenksomt.

— Det jeg gjorde var grusomt, men nødvendig. Vi er under angrep. Dette er krig. Jeg gjorde min plikt, og framtiden vil vise at jeg…

— Ja, ja, avbrøt advokaten. Vi har hørt dette nå. Vi har lest tekstene dine.

— Flott. Da går alt etter planen.

Advokaten ble stående og se på ham. Lenge. Så sa han:

— Still meg et spørsmål. Om omverdenen. Hva som helst.

Breivik tenkte seg om.

— Hvor mange ble drept? spurte han til slutt.

Advokaten tok et steg nærmere.

— Ingen, sa han.

Breivik smilte sitt vanlige, vitende glis. Løgnere, alle sammen.

— Ingen ble drept i aksjonen din, sa advokaten.

— Det er ikke din jobb å komme med absurde løgner, og løpe deres ærend, sa Breivik overbærende.

— Nei. Hadde løgn vært jobben min hadde jeg for eksempel sagt 76 drepte. Sju i Oslo-eksplosjonen og 69 på Utøya.

— Er det de virkelige tallene? spurte Breivik.

— Nei. Det virkelige tallet er null.

— Dette er nytteløst. Du kan komme tilbake når du vil snakke fornuft.

— Fornuft? spurte advokaten. Hvor mange tror du ble drept?

— Det er umulig for meg å anslå omkomne i eksplosjonen, selvsagt. Det var fellesferie. Få på jobb. Kanskje var ikke bomben så kraftig som ønsket. Uansett var Utøya hovedmålet.

— Utøya, ja. Hvor mange skjøt du på Utøya? spurte advokaten.

— Jeg forsøkte å holde noenlunde telling. Noen av de jeg skjøt på langt hold ble kanskje bare lettere såret. Jeg tror jeg traff omkring 90 personer. Jeg anslår at tallet på døde kan være rundt 70, som du antydet nettopp.

— Likevel var det ingen drepte, svarte advokaten.

Denne gangen boblet sinnet fram, og Breivik slo i bordflaten.

— Nei, jeg så dem dø!

Advokaten nikket.

— Jeg preparerte kulene selv. Blytupp, for å gi større spredning.

— Vi vet det.

Advokaten åpnet dokumentvesken sin, og trakk fram en laptop. Han åpnet den og satte den på bordet.

— Dette er en video filmet av beredskapstroppen, rett etter at du ble pågrepet på Utøya, sa advokaten.

Breivik lente seg fram i stolen, og så på skjermen. Han så seg selv bli ført inn i en av bygningene på Utøya av uniformert politi. Han husket dette godt. Seiersrusen. Gleden av å ha overlevd.
Den som holdt kameraet fulgte ikke etter inn i huset. Personen gikk ned mot brygga og filmet der. Lik lå strødd på bakken her og der. Blodige ungdommer. Ofre for Breiviks korstog. På svabergene lenger nede lå en klynge av ofre. Blodet farget berget rødt og rant sakte ut i fjorden. Kamera nærmet seg. Snart ble ansikter og særtrekk tydeligere.
Brått høres en fløyte. En stemme roper på lydsporet:

— Fritt fram!

Breivik sperrer opp øynene og stirrer på skjermen.

Et av likene rører på seg. Kanskje noen som bare er såret?

Nei, brått rører de på seg alle sammen. Ofrene hans reiser seg sakte på beina. Noen strekker seg, andre gjesper, noen ler.

Ler?

Breivik ser forvirret på advokaten. Han bare nikker mot skjermen.

Videoen viser klynger av ungdommer som samles. Noen av dem husker han å ha skutt på kloss hold. Henrettet. Men her står de, spill levende. Og ler.

— Hva slags djevelskap er dette? spør Breivik med skjelven stemme.

— Forbildene dine forrådte deg, Breivik, svarer advokaten. Politi og myndigheter ble varslet om planene dine for et halvt år siden. De fant minnepinnene med alle utkastene til det såkalte manifestet ditt. Du ble holdt under oppsikt hele tiden.

— Så hvorfor arresterte de meg ikke?

— Det var planen. Men så foreslo lederne for ungdomspartiene noe annet. De ble tatt med på råd så snart vi fant ut at målet ditt var AUFs sommerleir.

Advokaten satte seg. Videoen viste nå ungdommer som stupte ut i vannet fra brygga på Utøya, for å vaske av seg blodet. Det falske blodet.

— Ungdomspolitikerne foreslo å gjøre deg til en mislykket terrorist, kanskje den siste terrorist. Om du ble arrestert før aksjonen din ville du kun vært et par dagers avisoppslag. Glemt etter et par uker. Ingenting forandret. Men om du trodde du lyktes, men ble lurt, ville hele planen din bli teater. Med fienden din i registolen. Lurt og ydmyket av de du kaller forrædere og kulturmarxister. Og resultatet av ydmykelsen ville bli at du og alle dine idéer mistet all troverdighet og slagkraft.

Advokaten lente seg mot laptopen og startet en ny video. Denne viste Breiviks gård på Rena. Det var tydeligvis natt. Bilen hans sto ikke på tunet. Han måtte vært bortreist.

Kameraet fulgte politifolk mens de varsomt brøt seg inn i huset hans. De fant fram til ammunisjonslageret hans. Så satt de i gang med å skifte ut alle patronene med et sett som så helt identisk ut.

— Spesiallaget løsammunisjon. Umulig å skille fra dine egne.

— Sprengstoffet? utbrøt Breivik. En tåre rant ned kinnet hans nå.

— Sprengladningen gikk av, som du hadde planlagt. Alle bygningene i nærheten var evakuert.

— Ingen omkomne, hvisket Breivik.

— Ingen omkomne, nikket advokaten.

Nytt videoklipp på skjermen. Ungdommer på Utøya trener på aksjonen. Spesialister på spesialeffekter fester eksploderende blodampuller. De trener på å spille paniske. Å flykte. Å spille død.

Alt sammen, bare teater.

Alle planene hans, alle årene med forberedelse. Alt løste seg opp i tynn luft.

Advokaten pakket sammen laptopen, og forlot Breivik uten et ord. Det var ikke mer å si.

Breivik ble sittende lenge. Resten av sitt liv innenfor de samme veggene, bak de samme murene. Han fikk tilgang på TV og aviser, og etter som årene gikk så han ofte Utøya-ungdommene igjen.

Noen av dem ble kommunestyremedlemmer. Andre ordførere.

Noen av dem ble valgt inn på Stortinget.

Én av dem ble Statsminister.

Én av de ungdommene var muslim. Han ble Utenriksminister i samme regjering.

Breivik fikk et langt liv bak murene, og hver dag var det noe som minnet ham på rollen hans i teatret fredag den 22. juli. Han var den mislykkede terrorist. Den siste av sin art. Absolutt ingenting gikk som han hadde planlagt.

Hummer og kanari

Ein meir menneskleg debatt

Foto: Jo Christian Oterhals

Det har vore hevda at det blant amerikanske soldatar i kamp under den andre verdskrigen berre var kring 15-20 prosent som kunne få seg til å skyte og drepe ein fiendtleg soldat som han hadde i siktet. Etter slaget ved Gettysburg i den amerikanske borgarkrigen plukka ein opp 27000 gevær frå dei falne. Kring 90 prosent av desse geværa var fortsatt ladd, og omlag halvparten av dei hadde blitt lada fleire gongar, utan at eigaren hadde avfyrt. Soldatane hadde altså lagt geværet til rette, men ikkje fått seg til å skyte, for så å senke det att og lade på nytt. Soldatar flest kunne kanskje døy for landet sitt, men dei ville ikkje drepe for det.

Det er akkurat dette som gjer det så vanskeleg å forstå korleis det er mogleg for ein mann å skyte og drepe over åtti uskuldige og ubevepna menneske, mange av dei berre barn, med kaldt blod. Kva slags menneske er det som er i stand til å gjere noko slikt? Er han berre riv, ruskande galen, eller er det noko heilt spesielt som driv han? Kva for ei sak er det som kan opplevast som så viktig at ein tyr til slike handlingar?

Eg skal ikkje gjere meg viktigare enn eg er. Dei eg kjenner som arbeider i eller i nærleiken av regjeringsbygget er i god behald. Eg følger minst ein av dei som vart drepne på Utøya på Twitter, men eg kjenner ikkje nokon av dei personleg. Eg er ikkje råka av tragedien, men den vedkjem meg, og som alle andre er eg opprørt av den. Ikkje minst kjennes det heile veldig nært når det kjem fram at gjerningsmannen har vore ein aktiv deltagar, i eit høgreekstremt internettmiljø eg sjølv pleide å følge ganske tett. Mange av sitata som vert vidareformidla i media høyres urovekkande kjende ut. Eg har lese liknande meiningar på nett mange gonger før. Og også havna i diskusjonar med folk som har liknande meiningar meir enn ein gong. Burde eg ha sett dette komme?

Dette miljøet er prega av svært sterk islamkritikk, og ein temmeleg ekstrem nasjonalisme, som ikkje må forvekslast med den meir “tradisjonelle” nynazismen. Her vert det forfekta meiningar som at Europa er i ferd med å bli overteke av krefter utanfrå, og at dette er mogleg ved at det finnast ein allianse mellom muslimar og den politiske venstresida i Noreg. Gjerningsmannen har omtala Gro Harlem Brundtland som “Landsmorderen”, og AUF som “Stoltenberg-jugend”. Dette er ein kjend form for retorikk i dette miljøet. Faktisk er det nokså skremmande å sjå kor lite ekstreme dei innlegga og kommentarene gjerningsmannen står bak framstår. Ein kan lese verre ting i kommentarfelta til ulike nettaviser kvar einaste dag, om ein berre orkar: Europa er i krig, Arbeidarpartiet er quislingar, og islam er den nye nazismen.

Vi kan i skrivande stund ikkje vere heilt sikre på om desse terrorhandlingane var eit resultat av ein mann sitt forskrudde verdsbilde, eller om han har hatt medhjelparar. Han hevdar sjølv at han har vore aleine om det, og førebels ser dette ut til å kunne stemme. Vi skal likevel passe oss for å sjå på dette berre som verket til ein galning. Desse handlingane har ikkje oppstått i eit vakuum. Kva for ein ideologi denne gjerningsmannen har hatt, og kva han har tenkt og trudd på er ikkje uviktig. Vi er nødt til å sjå nærare på kva det kan vere som har gjort at hatet hans har fått vekse og gro seg så sterkt at det har resultert i slike uhyrlege handlingar. Samtidig må vi hugse på at ekstreme meiningar ikkje betyr at ein ønskjer, eller er i stand til, å utføre ekstreme handlingar. Ingen av dei som denne valdsmannen nemner som førebilete, og omtalar i rosande ordelag i sitt forkvakla manifest, har sjølve nokon gong oppfordra til valdsbruk.

Det fins nok dei som kunne tenke seg å bruke dette høvet til å kneble dei ekstreme og ytterleggåande synspunkta. Det synes eg ikkje vi skal tillate. I dei gamle folkeeventyra er det slik at trolla sprekk når dei kjem ut i dagslyset. Mange trur at det samme vil skje om vi slepp dei ekstreme ytringane fram i mediene. Dette er ein floskel eg ikkje lenger trur på; like sannsynleg er det at trolla vert til stein og dermed heilt umoglege å bli kvitt. Eg trur likevel ikkje at løysinga ligg i å kneble dei ytringane vi ikkje likar. Debatten må få fortsette.

I den grad vi kan lære noko av ei slik ufatteleg tragedie, er det kanskje dette: Ord kan drepe. Vi må ikkje stenge meiningar ute, men vi må dempe den verste retorikken. Vise litt større respekt for meiningsmotstandarar enn vi har gjort på ei stund. Større respekt for menneska. Du er ikkje ein rasist sjølv om du er kritisk til islam og norsk innvandringspolitikk, det er måten du ytrar kritikken din på som avgjer. Ein av mine Twitter-vener plukka opp ein haikar her i området på fredag, etter hendingane i Oslo og på Utøya, før det blei kjend kven som sto bak. Haikaren meinte at det no var på tide å asfaltere Afghanistan. Den natta i 2004, då asylmottaket på Solbakken brann, var der nokon som spurde om ein kunne kjenne den liflege dufta av svidd neger over byen. Slike ytringar kunne vi klart oss forutan. Ytringar som bidreg til umenneskleggjering, som snakkar om “dei andre” som ein fare for “oss”, basert på kva gruppe ein tilhøyrer. Anten det no gjeld muslimar, jøder, Frp-politikarar eller Liverpool-supporterar. Det skal vere høgt under taket i det norske hus, men eit tak treng vi, og kvar gong nokon slår hol i taket må nokon seie i frå.  Debatt drep ikkje. Men dehumanisering kan bidra til det. Skjønar vi dette?

På Facebook melder folk seg inn i ulike hatgrupper, retta mot fredagens gjerningsmann. Med ungane sine som profilbilete ønskjer dei at han skal brenne i helvete. Den siste statusoppdateringa eg las før eg la meg fredag natt var frå ein som skriv at jødane skal få betale for det dei gjorde i Oslo denne dagen.

Eg kan ikkje akkurat seie at eg er optimistisk.

Page 1 of 41234
%d bloggers like this: