web analytics

Tag Archives: thriller

Bok og Film

Hjorthen ser film: Hush

hushJeg kan ikke påstå at jeg er superimponert over filmtilbudet på Netflix, selv om det for all del er verdt prisen, og det finnes noen gullkorn blant all røkla der. En av dem er grøsseren Hush, som faktisk er ny av året. Den anbefaler jeg varmt for alle som liker en god skremmebikkje. Den holdt i hvert fall meg på kanten av sofaen, og fingra unna telefonen hele veien i gjennom.

Det er ikke nødvendig med kompliserte setup og utbroderte historier om målet er å fremtvinge et godt grøss. Hush holder det enkelt. Maddie er døvstum etter å ha blitt rammet av hjernehinnebetennelse i tenårene. Dette har ikke hindret henne i å bli en suksessrik forfatter. Hun har forlatt storbyen og bosatt seg i et hus i skogen. Hun er en ganske typisk Stephen King-protagonist egentlig, og det er neppe tilfeldig at Mr.Mercedes ligger og slenger på et bord i stua hennes.

Ute i skogen har hun blitt venn med naboene, og holder kontakten med gamle venner via FaceTime.

Alt dette blir etablert i åpningsminuttene. Hush bruker akkurat den tiden som er nødvendig på å etablere vår helt og hennes bakgrunn, før den kaster seg ut i spenning og grøss. Og jo mindre man vet om handlingen, jo bedre er det, så jeg skal ikke røpe for mye. Men det er altså en sånn derre hjemmeinvasjonsfilm som har hatt et lite oppsving de siste årene. En skummel fyr i en maske som bringer tankene hen til Michael Myers dukker opp utenfor huset til Maddie. Han blir fascinert av denne kvinnen som åpenbart ikke hører noe, og bestemmer seg for å leke litt katt og mus med henne, før han dreper henne. Det er i hvert fall planen, men musa har ikke tenkt å følge spillereglene denne gangen.

Det er altså såre enkelt dette, The Final Girl er innestengt i huset sitt, med en sadistisk morder på utsiden som hun må prøve å utsmarte. Ikke originalt i det hele tatt, muligens unntatt hennes handicap, men det er effektivt og dyktig utført. Særlig er oppbyggingen nær perfekt, det er sitrende spenning og gode grøss. Fritt for billige jump scares. Morderen får vi ikke vite noe om, annet enn at det antydes at Maddie bare er den siste i en lang rekke ofre. Ingen motiv eller vanskelig barndom, kun ren ondskap, og det er faktisk ganske deilig. Vi trenger ikke vite noe annet om ham enn at han må bekjempes og beseires.

Som vanlig er det klimakset som er den vanskelige biten. Når konklusjonen skal settes, og filmen avsluttes, faller kvaliteten litt i mine øyne. Hush gjør det nok fortsatt bedre enn de aller fleste, men uten å holde helt nivået den første drøye timen holder seg på.

Godt skuespill. Fint bruk av lydbilde her. Tight og fin regi, og 82 minutter er i grunnen akkurat passe for en grøsser. Jo dette var snacks, anbefaler den varmt!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Hvem er redd for Virginia Woolf?

lexicon

Pennen er mektigere enn sverdet sies det, men jeg ville nok allikevel ikke anbefale noen å ta med seg et leksikon til en sverdkamp. Men språk er makt, det er en uomtvistelig sannhet. Hva om det fantes ord med nok kraft til å få andre mennesker til å adlyde ditt minste vink? Ord så mektige at de brukt på rette måten kan utslette en hel by?

Dette er premisset for Max Barrys Lexicon, en skikkelig rakker av en actionpakke som jeg akkurat gjorde meg ferdig med.

På en flyplass i Portland blir en intetanende mann overfalt av to ukjente menn. De stikker en nål inn gjennom øyet hans. Stiller ham noen merkelige spørsmål. Kjæresten til den intetanende mannen prøver plutselig å kjøre dem ned, og før du rekker å si flyplasslitteratur er de på flukt fra andre agenter som åpenbart ønsker å ta livet av dem alle. Alle sammen har de navn etter mer eller mindre kjente poeter, og lederen deres er Virginia Woolf. Hvem er de slemme og hvem er de snille her?

I en annen tråd møter vi Emily Ruff. Seksten år gammel har hun rømt hjemmefra, og livnærer seg med billige korttriks på gata. Hun henger litt sammen med en voldelig type, og vel er hun streetsmart og sympatisk, men livet er egentlig ikke så mye å trakte etter. Når noen dukker opp, utsetter henne for et par tester, og så tilbyr henne skoleplass og en hel masse penger, er hun ikke sein om bryte opp. Etter en flytur på første klasse ender hun opp på en slags kostskole som for all del ikke ligner det minste på Hogwarts. Eller jo, det gjør den jo forsåvidt, men i stedet for Dumbledore har de William Butler Yeats, som er en karakter jeg ikke kommer til å glemme med det første, og Emily treffer verken Ronny eller Hermione. Ikke blir hun så lenge på skolen heller, så det er ingen grunn til å bekymre seg.

Disse to trådene henger jo sammen på et vis, og Barry hopper fra den ene til den andre, frem og tilbake i tid. Og midt i handlingen et sted ligger det en liten by langt utenfor allfarvei i den australske ødemarka. Broken Hill heter den, og der har det visst gått for seg. Det ryktes at Woolf drepte over tre tusen mennesker her. Byen er nå sperret av, med den offisielle forklaringen at det er noe kjemiske greier som har gått til helvete. Ingen som beveger seg inn der kommer levende ut igjen. Sies det.

Jeg skal ikke spoile noe mer av handlingen for dere, men dette er altså en varm anbefaling. Lexicon går unna i et heseblesende tempo, den er aldri kjedelig, den har noe på hjertet, men den tar ikke seg selv spesielt høytidelig. Dette med språkets makt, hvordan vi bruker ord til å få andre til å gjøre som vi vil, det ligger stoff der til en langt dypere historie enn dette. Her drukner filosofien litt i action og skytevåpen, men det er altså ting å tygge på her om man vil. Den er allikevel først og fremst et knakende godt stykke lesestoff. Les den før noen finner ut at de skal lage film av den.

Men størst av alt er visstnok kjærligheten. Jeg leser nok snart mer av Max Barry.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Babycall

Løp Lisbeth, løp!

Pål Sletaunes Babycall skal visst være en psykologisk thriller, men skal ikke thrillere være spennende? Babycall blir aldri det, og dermed kan vi dessverre ikke godkjenne den.

Det er synd, for det er en aldeles fantastisk god ide her. Lisbeth Salander flytter inn i en ny leilighet sammen med sønnen sin. De er under barnevernets tilsyn, på flukt fra barnets farlige og voldelige far. Lisbeth er litt nervøs av seg, for at hun skal tørre å la sønnen sin sove på eget rom kjøper hun seg en babycall, slik at hun kan høre ham om det skulle skje noe. Noe hører hun, men det er ikke sønnen hun hører. Hun oppsøker mannen hun kjøpte den av, Kristoffer Joner med nok en kledelig frisyre, og han kan fortelle at dette er sånt som kan skje, hun får nok inn en annen babycall, men bare hun bytter kanal så skal nok problemet løse seg.

Men når det hun hører virker å være et barn som blir mishandlet, så er det ikke så lett å la det ligge.

Her ligger det en kjerne til en straight thriller som kunne blitt fantastisk god, men Sletaune er ikke egentlig så interessert i den historien. Han er opptatt av den glidende overgangen mellom virkelighet og psykose. Er Lisbeth Salander egentlig splitter pine gal? Hva er sant, og hva er bare inne i hodet hennes? Og hva med denne babycallselgeren, hvilken rolle spiller han oppe i det hele?

Det kunne vært så bra, og jeg vil så gjerne like dette, men nei. Jeg mister dessverre interessen ganske kjapt. Sant og si så gir jeg blaffen i når det er psykosen som snakker, og når det er virkeligheten vi ser. Jeg prøver å se om jeg kan finne noen hint i filmen som kan fortelle hva som er hva, det er mulig det finnes, men jeg opplever i stedet at øynene begynner å gli igjen. Det blir nesten med en gang klart at Lisbeth er temmelig langt ute å kjøre, og det er egentlig ikke så fryktelig interessant å sitte der og forsøke å gjette på om hun er hundre prosent kokko, eller bare 70 prosent. Det er ikke spennende nok!

Synd er det, for det er ellers mye som er fint her. Filmen er spilt inn i Groruddalen, og bildene skaper en fin ramme rundt historien. Sletaune får den lille spartanske leiligheten til å fremstå som klaustrofobisk og skummel. Det er menneskene som er problemet her. Noomi Rapace er helt sikkert flink, og skaper forsåvidt et menneskelig portrett av en hardt prøvet ung kvinne, det er neppe hennes feil at det ikke blir noe gøy. Kristoffer Joner spiller vel Kristoffer Joner.

Forøvrig er da slutten hårreisende daff her, er den ikke?

For en gangs skyld er det sånn at jeg ønsker meg en amerikansk remake, men da som en langt mer straight thriller. Bring it on!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Creepers

Jeg hadde helt glemt David Morell. Mannen som fant opp Rambo i sin bok First Blood fra 1972. Jeg leste noen bøker av ham i ungdommen, og likte ham godt, men så forsvant han under radaren min og ble borte. Ikke at jeg har savnet ham, men når jeg fant en litt sliten pocketbok av ham stående i bokhylla på et omtrent akkurat like slitent hotell i Beziers i sommer, en bok som het Creepers, så fikk jeg lyst til å lese ham igjen. Se om han fortsatt holdt koken. Så jeg tok med meg boka opp på rommet, og leste den ut på et par dager.

Ja, jeg er litt på etterskudd med bokanmeldelsene her, men det er det vel ingen som bryr seg om?

Creepers kom ut i 2005 eller deromkring, og er Morells 24 roman. At han kan faget sitt er udiskutabelt, dette er en ganske erketypisk amerikansk thriller, den er god å lese, ganske spennende, krydret med trivialkunnskap som bare vagt har noe med historien å gjøre, som f.eks The Rise and Fall of Asbury Park i dette tilfellet, med uspennende karakterer, masse action, men fint lite til ettertanke. Ikke at det nødvendigvis er noen innvending.

Boka handler om en liten gruppe mennesker, Creepers, som samles i Asbury Park en kald høstdag for å bryte seg inn i et gammelt nedlagt hotell. Creepers er slang for Urbane oppdagelsesreisende, folk som bryter seg inn i gamle forlatte bygninger, ikke for å stjele eller ødelegge, men for å se hvordan det ser ut, og det høres litt ut som noe jeg godt kunne tenkt meg å være med på. (Og Høljebyen må jo være et eldorado for folk med den hobbyen, bortsett fra at det vel ikke er så forbasket urbant her da.) Hotellet de skal bryte seg inn i har en litt spesiell historie, som innebærer gamle mafiahistorier, mord, og det ene med det andre, det ble bygget av en eksentrisk millionær med blødersykdom og redsel for åpne plasser. Han bygde hotellet slik at han kunne spionere på gjestene uten selv å bli sett, bodde i toppetasjen, og gikk aldri ut. Og så sier man at man ikke kan kjøpe lykken for penger.

Nåvel, våre venner begir seg inn i bygningen, begynner å utforske, men etterhvert så viser det seg at de ikke er alene i fjøset.

Hit kunne boka fort ha havnet, hadde den hoppet over haien litt tidligere

Jeg synes boka begynner veldig bra, jeg lar meg fascinere både av disse urbane oppdagelsesreisende, og bygningen de skal gjennomsøke. Man aner at det ligger et eller annet under her, man aner at det kommer til å skje noe skummelt, og det hele er faktisk ganske spennende. Og det tar seg opp når vi skjønner at det er noen andre i bygningen, men så kommer innvendingene.

Jeg synes Morell bruker for kort tid på å bygge opp spenningen fra det punktet der vi skjønner at noen følger etter dem, til vi får vite hvem de er og hva de er ute etter. Det går så alt for fort før den spenningen utløses, og i stedet for å ha en trykkoker av en historie der våre helter forfølges gjennom en forfallen og mørklagt bygning av noen, eller noe, vi ikke vet hvem er, så får vi heller en ganske teit og standart action-jackson-historie.

Det er fortsatt ganske spennende en stund, men så kommer det til et punkt i historien der forfatteren virkelig hopper over haien, og det hele utvikler seg til en historie så usannsynlig at hadde det ikke vært for at jeg allerede hadde lest godt over halve boka, så hadde jeg kastet boka ut av vinduet og ned i villnisset i bakhagen på dette slitne men sjarmerende hotellet i Beziers.

Så jeg holdt ut til slutten altså, og ser for meg at denne historien, i de rette hender, kunne blitt et ganske godt dataspill, eller til og med an ganske effektiv skremmefilm.

Men det var en ganske middelmådig bok egentlig.

Bok og Film

Hjorthen ser film: The Chaser

chaser

Vår helt er av den antiheltete typen. Han er en tidligere politimann som har skaffet seg en ny karriere som hallik. Det finnes sikkert slemmere halliker i Sør-Korea, men han er allikevel kynisk nok til at han overtaler en av jentene som jobber for ham til å ta en jobb, selv om hun er febersyk, og heller burde ta to paracet og holde sengen. Det kommer han til å angre på. Og hun også.

Det har seg slik at et par av jentene til vår antihelt har forsvunnet i det siste, han antar at de har tatt pengene og stukket av, men etter litt undersøkelser finner han ut at de forsvunnede jentene har vært hos den samme kunden umiddelbart før de har forsvunnet, og det viser seg at det er den samme kunden som han nettopp har sendt den febersyke Mi-jin til. Okay, så har de kanskje ikke reist av egen fri vilje, kanskje handler det heller om menneskehandel? Stjeler denne kundene jentene hans?

Nei, han gjør’kke det skjønner du. Han slår dem i hjel og begraver dem i hagen.

Det tar ikke så lang tid å finne ut akkurat det, vår helt fanger fyren og får han plassert i politiets varetekt, der han forteller villig vekk om alle han har drept. Men ingen vet hvor Mi-jin er, akkurat det vil han ikke fortelle, men hun er fortsatt i live. Ikke vil han fortelle hvor han har gjort av likene av de drepte jentene heller, politiet begynner å lure på om han er litt forvirret, og bare prater piss. De får en frist på 12 timer for å finne bevis for at han virkelig er en seriemorder. Klarer de det ikke slippes han løs igjen.

Og dermed har man et race på gang. Man må finne Mi-jin før hun dør av skadene som mordersatan har påført henne, og man må i hvert fall finne bevis for at han virkelig er en morder innen 12 timer slik at han ikke slippes løs og kan fullføre jobben.

Det får være nok om plottet, men regissør Hong-jin Na tar oss med på noen uforutsette vendinger her og der. The Chaser er en spennende og brutal thriller, ikke helt der oppe med hevntrilogien til Park Chan-Wook, men ikke så langt unna heller. Den første halvdelen er briljant, avslutningen også veldig fin, men den har et midtparti der den trår litt vannet. Jeg er heller ikke helt sikker på om historien helt tåler en nøyere gjennomgang, men blås nå i det. The Chaser er vel verdt å se, gjør det før den amerikanske remaken kommer og ødelegger alt sammen.

Og ellers: Den norske grøsseren Snarveien, som rett og slett ikke holder mål. Joda, hederlig innsats i hovedrollene, litt mer hipp som happ i birollene, men først og fremst et temmelig slapt manus som tar det som kunne vært en god ide, din siste time streames på nett likson, og gjør det til en håpløst usannsynlig og uengasjerende historie. Og alle visste med en gang at den svenske politimannen var den virkelige skurken. Dårlig.

Page 1 of 3123
%d bloggers like this: