web analytics

Tag Archives: usa

Bok og Film

Porno og nevekamp

dawgfight

Seems like the land of opportunity for me is just a curse, sang John Hiatt tilbake i 1988. Sida har det berre blitt verre. Skilnaden mellom dei fattige og dei rike har vorte større og større. Middelklassa skrumpar inn, og for dei fattige som vil opp og fram i verda blir mogleheitane færre og færre. Dei siste vekene har det kommet eit par dokumentarfilmar på Netflix som skildrar dette på eit ganske interessant vis. Dawg Fight var først ut. Der får vi møte ein karismatisk kar ved namn Dafhir “Dada 5000” Harris. Han har slått seg opp som ein slags bakgårdboksingens Don King. I hagen til bestemora si arrangerar han boksekampar mellom unge menn som ikkje har all verdas mykje å se frem til i livet. Dada 5000 er arrangør, promotør, og dømmer kampane. Kampane blir filma og lagt ut på YouTube, og håpet for dei unge mennene er at nokon skal sjå dei, oppdage dei, og gje dei ei karriere i kampsporten Mixed Martial Arts. Dada 5000 sjøl har ei liknande karriere, der han fekk jobb som livvakt hos ein av stjernene frå MMA-sirkuset, etter at nokon fekk sjå ei YouTube-video der han banka livsskiten ut av ein eller annen stakkar.

fightDawg Fight er ei særs underholdande film, ikkje minst takket vere at regissøren har latt tre middelaldrende lokale damer frå nabolaget til Dada 5000 vere ekspertkommentatorer. Dei spår kven som kjem til å vinne kampane, og treffer bra. Er det for tamt, eller nokon ser ut som dei har mest lyst til å gje seg, er dei på beina og hissar til kamp. Disse damene vil sjå blod!

Samtidig er det ein film som er vond å sjå på. Kampane i bakgården til bestemor Harris går utan verneutstyr, utan plagsomme reglar, valden er ekte, og det er ikkje godt å sjå på. Dette gjer dei altså for ein liten neve dollar, og eit ofte fåfengt håp om einvegsbillett ut av ghettoen. Ein av dei klarar det. Alle er ikkje like heldige.

hotgirlswanted

Medan gutta freistar å slå seg til eit betre tilvære, har jentene andre metoder. I filmen Hot Girls Wanted får vi vere med eit lite knippe unge jenter på deira reise gjennom den sydende pølen av nedverdigelse, spy, sperm og selvbedrag som er amatørporno. Fire unge jenter kastar seg avgårde til Miami for å spille inn billege pornofilmar mot penger, ikkje av di dei treng penger til dop, eller på noko anna vis verkar å ha store mentale problemer. Dei lar seg lokke av spenning, lettjente penger, og ein diffus draum om å bli pornostjerne. Røynda visar seg å vere noko annleis. Dei som produserar den so kalla amatørpornoen brukar nye jenter i to-tre filmar. Etter det er dei ikkje ferskt kjøtt lenger, og må ta stadig meir nedverdigande oppdrag om dei vil fortsette i bransjen.

Både Dawg Fight og Hot Girls Wanted er spekulative filmar, der dei veltar seg i vald og sex. Eg likte begge to, men skal eg velge ein må det bli Dawg Fight. Vi veit at pornobransjen er nasty. Hot Girls Wanted gjer oss ikkje ny innsikt utover det. Eg skulle gjerne vært tettare på jentene, for å skjøne meir av kor dei kjem i frå. Dawg Fight er mindre forutsigbar, i det at den visar ei verd eg ikkje visste så mykje om frå før. Den tek oss også nærmare menneskene enn det Hot Girls Wanted gjer. Eg har meir forståelse for korleis Tree og dei andre brusehovudene kan gå inn i ein ring og denge kvarandre vitlause, enn eg har for jentenes eventyr i pornoindustrien. Men om du vil dyrke misantropien og menneskeforakten som ligg latent inne i deg ein plass skal du sjølvsagt sjå begge.

Hummer og kanari

Det flytande horehuset frå Nashville

unnamed
Kaia i Nashville, fotografert like etter borgarkrigen. Her kasta «Idahoe» loss i 1863

 

I 1860 skal det ha vore 207 prostituerte kvinner i Nashville. Om ein skal tru på den offisielle folketelninga. Ni av dei var klassifiserte som mulattar. Resten var kvite i huda. Dette er kunnskap du aldri kjem til å få bruk for, men det kan vere gøy å vite likevel.

I 1861 braut den amerikanske borgarkrigen laus. Tennessee var den siste staten som slutta seg til sørstatane. Nashville blei den fyrste statshovudstaden som fall, og vart overteken av dei nordamerikanske styrkane. Byen vart fort ein plass der soldatane fekk lov til å ta seg ein permisjon, medan dei venta på å bli sende ut til fronten igjen. Folk stima til byen. Krigsprofitørar, bønder og andre som fann ut at byen var ein tryggare plass å vere enn landsbygda medan krigen rasa. Og prostituerte. I 1862 hadde talet på prostituerte i byen stige til 1500, og dei hadde meir enn nok å gjere. Soldatane var langt heimanfrå, og kva anna skulle dei bruke pengane på enn lause kvinner, sprit og kortspel?
Generalane var ikkje glade for situasjonen. Det florerte med kjønnssjukdommar. Syfilis og gonoré var utbreitt. Minst 8,2 prosent av soldatane drog på seg ein av delane innan krigen var over, fleire i dei garnisonane som heldt til i nærleiken av byar som Nashville. Til samanlikning var det 17,5 prosent av soldatane som vart skada i kamp. Det var nesten like farleg å ha perm som å vere ved fronten. Hæren trengde alle soldatane «fit for fight». Dei kunne ikkje risikere at ti prosent eller meir vart liggande på lasarettet med syfilis. Men kva skulle dei gjere? Dei kunne kanskje nekte soldatane å ha seksuell omgang når dei hadde permisjon, men ville soldatane høyre på det øyret? Kanskje ville det vere enklare å få jaga dei prostituerte frå byen?
Ordren kom i juli 1863. Alle Nashvilles prostituerte skulle samlast saman, og sendast til Louisville. Det var lettare sagt enn gjort. Finne dei var ikkje så vanskeleg, men korleis skulle dei få frakta dei ut av byen? Svaret vart eit luksuriøst dampskip ved namnet Idahoe. Myndigheitene tok beslag i skipet, stappa det fullt med 111 av dei mest kjende og berykta prostituerte i Nashville, og gav dei og mannskapet på tre akkurat nok rasjonar til at dei skulle kunne komme seg til Louisville. Etter det var dei på eiga hand.

Det viste seg å vere ein dårleg plan. Ein sak var det at når dei kvite prostituerte kvinnene vart jaga frå byen, opna det seg ei luke for dei farga kvinnene i staden. Ein løyste ikkje problemet, men ein hadde lukkast i å skape eit nytt. Idahoe brukte ei veke på reisa mellom Nashville og Louisville. Meir enn nok tid for historia om dei forviste kvinnene til å komme fram før dei. Når skipet kom til Louisville vart det nekta å legge til kai, men fekk i staden ordre om å fortsette vidare til Cincinnati. Det gjekk ikkje betre der. Dei måtte legge seg på andre sida av elva, i Kentucky, men fekk ikkje gå i land. Nokre freista å symje i land, andre å sjarmere sørstatssoldatane til å hjelpe dei å flykte. På heile turen heldt dei fram dei å tilby sine tenester til dei som hadde pengar å avsjå. Skipet returnerte til Louisville, der dei nok ein gong vart nekta å legge til. Men det gjekk rykte om at Washington hadde trekt tilbake ordren om at alle prostituerte i Nashville skulle forvisast. Kapteinen på skuta sette kursen tilbake til Tennessees hovudstad, og her viste det seg at rykta var sanne. Idahoes passasjerar fekk gå i land att, og reisa var over for det flytande horehuset.
I Nashville la generalane ei ny strategi. Dei legaliserte og lisensierte prostitusjonen. For å jobbe som prostituert trengde du no ei godkjenning. Den kosta fem dollar, og innebar også ukentlege undersøkingar av ein lege godkjend av hæren. Dei måtte betale 50 cent for den tenesta, men om dei fekk ein kjønnssjukdom fekk dei komme til eit sjukehus oppretta berre for dette formålet, der dei fekk medisinar og opphald gratis. Om ein dreiv som prostituert utan lisens, eller ikkje møtte opp til dei ukentlege undersøkingane, risikerte ein 30 dagar i fengsel. Ordninga var ein kjempesuksess. Hæren blei kvitt problemet med syfilis og gonore. Kvinnene var nøgd, og systemet viste seg å vere sjølvfinansierande.

Den einaste som ikkje var glad var eigaren og kapteinen på Idahoe. Den ein gong så luksuriøse båten var ramponert innvendig, og båtens rykte var øydelagt. Han fekk krangla til seg ein kompensasjon på 6000 dollar, og så selde han båten. Den gjekk ned på Washita-elva i 1869. Då var borgarkrigen for lengst slutt, og med den også det fyrste eksperimentet med legalisert prostitusjon i USA.

Hummer og kanari

Lest #14

Back in the forties and fifties and sixties, the areas of occupation had been clearly understood. There was the ordinance on the city books making it illegal for any “white person and any Negro to have sexual intercourse with each other within the corporate limits of the city.” (The term Negro was carefully defined to “include a mulatto, or colored person or any other person of mixed blood having one-eighth or more Negro blood.”) There was the public policy of the city planning and zoning commission, which warned that the city’s “Negro” population should never be given any opportunity to “invade the white residential areas.”

There were the familiar redline laws that made it impossible for blacks to obtain mortgages or home improvement loans. There were deed restrictions preventing whites from selling their houses to blacks. There was a policy at the county medical center consigning all black patients to the basement, which meant that women giving birth were sometimes put next to patients with infectious diseases. There was the basic system of apartheid in which blacks had their own library, their own clubs, their own schools, their own stadium, their own football team, their own carefully delineated areas where they could walk freely and other places where they walked only at their own risk. They were the same laws, the same policies that applied to blacks all over Texas and all over the South.

Some of these laws and policies had given way over time, but the change was slow and excruciating. No black family lived above the tracks until 1968, and it took two painful years of searching to find someone willing to sell the first black family a home. School desegregation, imposed by a federal court over bitter protests, did not take place until 1982.

As a result of that ruling, blacks could move about more freely now in Odessa. They could go to schools in the rich part of town. They could live pretty much where they wanted—assuming they could afford it, which most of them could not. They were still concentrated below the railroad tracks, below where the whites lived. Symbolically and physically, the tracks were still a barrier and still defined an attitude.

“The most amazing thing to me is the shock on people’s faces that I’m offended by the word nigger,” said Lanita Akins. “They are truly shocked that not only am I shocked, but I have friends who are black.” Out where she worked as a secretary for a petrochemical plant, many of the blue-collar workers used the word all the time. She didn’t know how to get them to stop so she hit them back where it hurt, saying “Goddamn Jesus Christ!” with the same bitter snap in the voice. It bothered them, and they frankly didn’t know how a decent person could say a thing such as that, show such utter disrespect for the Lord. But nigger?

Bissinger, H.G. (2004-09-01). Friday Night Lights: A Town, A Team, And A Dream (pp. 74-75). Da Capo Press. Kindle Edition.

Hummer og kanari

Fridom eller døden

shackles

Neste helg er det premiere på den nye filmen til Quentin Tarantino. Django Unchained heiter den, og er ein slags miks av spaghetti-western og blaxploitation. Jamie Foxx spelar hovudrollen som slaven Django som jaktar på kona si som også er slave, men har blitt seld til den fæle plantasjen Candyland. Det blir ein brutal affære, og filmen har fått ein streng attenårsgrense her i landet. I USA har det vore bruduljer rundt filmen, blant anna fordi karakterane brukar ordet “nigger” omlag annatkvart minutt. Spike Lee nektar å sjå filmen, avdi han ikkje vil vanære sine forfedre, medan andre meinar det er uhøyrt at ein kviting lagar film om dei farga si store tragedie, men heldigvis for Tarantino ser det ut til at det er nok av andre folk som gjerne vil sjå Django gje slaveeigarane ein rikeleg dose av si eiga medisin. Eg også.

Ein heil del av den afro-amerikanske befolkninga synest det et litt pinleg at forfedrane deira var slaver. Kvifor fann dei seg i det? Kvifor gjorde dei ikkje opprør? Årsaka til at dei har slike tankar må nok skuldast på det amerikanske skulevesenet, og kanskje kan media og underhaldningsindustrien få eit spark eller to også. For ikkje å snakke om Onkel Toms hytte, som etablerte nokre stereotyper om afro-amerikanerane som har visst seg vanskelege å bli kvitt. Forestillinga om at slaveriet eigentleg ikkje var så gale, og at slavene sjølv stort sett hadde det ganske fint, har fått leve hos amerikanerane, godt hjulpet av at dei amerikanske slavene faktisk blei fleire i fangenskap, slik at plantasjeeigarane stort sett var sjølvforsynt med slaver sjølv etter at dei ikkje fikk lov til å hente fleire frå Afrika. Men sanninga er at slavene ikkje var dei kvite herrenes lydige slaver i eit kvart henseende. Dei fann seg ikkje i det. Dei saboterte. Dei gjorde opprør. Denne veka var det 202 år sia det største av dei gjekk for seg.

Charles Deslondes var hjernen bak opprøret. Han var født på Haiti, og kanskje var han inspirert av slaveopprøret der, som jo faktisk endte med siger. I USA var han slavedrivar for oberst Manuel Andry, som slavedrivar var han fri nok til at han kunne reise relativt fritt rundt i området. Det gjorde han, og fikk på det viset organisert eit opprør. Medan den kvite overklassa var opptatt med å feire karneval, og hæren for ein stor del var opptatt av å krige med Spania, gjekk dei til åtak seint om kvelden den åttande januar 1811. Manuel Andry blei overraska med ein øks i hovudet på soverommet sitt. Han overlevde, men sonen hans var ikkje like heldig. Dei tok med seg det dei kunne finne av våpen, og ga seg ut på vegen. Der møtte dei fleire folk, slaver og såkalla “maroons”, slaver som hadde flykta ut i sumpen i Louisiana og danna koloniar der. Dei starta å gå mot New Orleans, og på vegen brann dei ned plantasjar, fekk stadig fleir våpen, og stadig fleire folk. Målet var å ta New Orleans og gjere byen til ein republikk for farga. Til slutt var dei over 500 mann. Dei var tydeleg militært trent, delt opp i kompanier med kvar sin offiser, nokon av dei med kamptrening frå Haiti. Uniformar hadde dei også, og Charles Deslondes leia dei frå hesteryggen.

Ein lokal milits prøvde å stoppe dei, og måtte gje opp, men frå Baton Rouge kom den ordentlige hæren med forsterkningar. Morgenen den tiande januar hadde dei opprørarane på flukt. Dagen etter kunne general Wade Hampton erklære at opprøret var slått ned. Leiarane var drept eller tatt til fange. Blant dei Charles Deslondes, som aldri blei stilt for retten. I staden kappa dei henda av ham, skaut ham først i det eine låret, så i det andre, før dei brakk begge beina hans. Så skaut dei ham i overkroppen, og før han hadde rukket å døy pakka dei ham inn i ein bunt med høy og tente på ham. Dei som fekk ein slags rettssak var ikkje mykje heldigare. Atten stykker blei dømt til døden, halshugd, og hovudene deira blei vist frem til andre slaver for å avskrekka dei frå å gjere opprør sjølv. I etterkant sørga styresmaktane for at opprørarane blei fremstilt som ein gjeng med skurkar og bandittar ute av kontroll. Det er først i dei seinare åra det har komet frem at opprørarane var godt organiserte med eit klart politisk mål.

Trudde dei verkeleg at dei kunne klare det? Å innta New Orleans, og gjere byen til ein republikk for frigjorte slaver? Dei må nesten ha trudd det. Dei må i kvart fall ha visst at når dei reiste seg mot slaveeigarane var det ingen veg tilbake. Det var fridom eller døden. Kanskje meinte dei at det var betre å døy i kamp for fridom, enn å leve heile livet som slave? Eg veit ikkje.

Django Unchained er nok meir inspirert av Tarantinos filmsamling enn av virkelege hendelser, men kanskje nokon ein gong kjem på tanken om å lage film av Charles Deslondes og opprøret hans i 1811? Det er ein film eg gjerne vil sjå.

Hummer og kanari

Valg Schmalg

Tammy Baldwin har blitt valgt som USAs første lesbiske senator. Big deal. De trenger jo minst en til før det blir noe moro for oss gutta. Men jammen har det gått fort fremover siden denne annonsen sto i Cass City Chronichle for 100 år siden, nærmere bestemt 1 november 1912.

Dette bildet er to år eldre, fra Black Friday i 1910. 19 november var dette, og kvinnen som kollapser foran The Houses of Parliament i London her heter Ada Wright. Tore W.Tvedt ville antagelig tolke bildet slik at den stakkars kvinnen har fått dånedimpen, og politiet kommer stormende til for å hjelpe. Men det var ikke slik det var. Dette var det som skjedde:

The subversive power of press photography was even more strikingly demonstrated in 1910, when more than 500 suffragettes marched on Westminster. The police showed such brutality in turning them back that the day became known as ‘Black Friday’. In the road outside Canon Row police station, recalled one eye-witness, the police picked out a suffragette named Ada Wright:

‘She was treated in the most violent way. They knocked her down two or three times. When she came to, another lady and myself helped her on to her feet, and then two policemen dragged her up and she fell on her back on the ground’.

At this point a bystander stepped forward to remonstrate with the two policemen, and as Ada Wright lay on the ground with this man shielding her from further violence, a number of press photographers, including Victor Console of London News Agency Photos, recorded the whole scene. Console’s photograph was quickly printed and submitted to the Daily Mirror, where the art editor immediately recognised its visual potential.

Console’s photograph was chosen for the front cover of the next day’s Daily Mirror, and the art editor also submitted a print to the Commissioner of the Metropolitan Police for his comments on the incident. The Commissioner attempted to convince the paper’s representative that, since one of the onlookers was smiling, it seemed likely that Ada Wright ‘had simply sunk to the ground exhausted with struggling against the police’, but privately he was more worried by so controversial an image, and later that evening an attempt was made to prevent its publication.

Not only did the Daily Mirror receive an official instruction to suppress the whole edition, but when it was discovered that production was already underway, thanks to the paper’s early deadline, a desperate attempt was made to buy up all the copies that had so far been produced. This astonishing manoeuvre failed completely, and the inclusion of Console’s photograph in all 750,000 copies of the Daily Mirror that were circulated the next day helped to turn criticism away from the suffragettes and towards the Home Secretary, Winston Churchill.

Men dette var jo i Storbritannia. I dag er det vel USA det gjelder. Obama får tillit i fire nye år, og når han nå slipper å tenke på gjenvalg kan han tillate seg å bli feit og lat. Mine kilder i Det Hvite Hus antyder at Barack Obamas to eneste ambisjoner for de kommende årene er å utfordre gamle gode William H. Taft. Planen er å spise seg opp slik at han slår Taft som tyngste president noensinne. Taft uttalte i 1913 at too much flesh is bad for any man. It affects a man both physically and mentally, dette etter at han hadde gått av som president, og gått kraftig ned i vekt. Det er interessant å ta en titt på Tafts vekthistorie:

 Taft gir altså jojoslankingen et ansikt her, på sitt tyngste veide han 155 kilo og måtte få installert et nytt og større badekar i Det Hvite Hus. Men ikke lenge etter at han gikk av som president hadde han klart å spise seg ned til 123 kilo. Dette er det altså Obama skal bruke de neste fire årene på å klare å slå. Det vil utvilsomt sette varige spor etter seg i amerikansk historie.

Barack Obama har også ambisjoner om å bli den andre presidenten i amerikansk historie til å ri på en vannbøffel, også her var etter alt å dømme Taft først ute.

Page 1 of 1412345...10...Last »
%d bloggers like this: