web analytics

Tag Archives: zombier

Hummer og kanari

Zombiar! Spring!

zombies photo
Sjølv om det
fortsatt er bikkjekaldt ute vågar eg meg på å slå fast at våren er her. Det er stort sett fint. Fint at det er mogleg å sjå sola. At kvitveisen stikk hovudet fram. Greitt at jentungen klarar seg med eit lag mindre når ho skal i barnehagen. Men alle medaljar har ei bakside. Brandsøyåsen kan til dømes no erklærast fri for både snø og is. Det finst ikkje lenger nokon unnskyldning. Spegelet på veggen der avslører at status etter ein haust og vinter prega av studier, jobb og latskap, er at kroppen er feitare enn den burde. Dette heng ikkje på greip, eg må ta grep. Ut å gå, og Storåsen dug ikkje. Ja folkens, eg har vore på årets første tur på Brandsøyåsen! Eg trudde ei stund at det også skulle bli den siste.

Å karre seg opp på Brandsøyåsen, eller K3 som eg kallar den, krev ganske mykje viljestyrke for ein mann på over 100 kilo som er på full fart nedoverbakke, men kjempar i mot så godt han kan ved å gå oppoverbakke når han har tid. Ja, det er meg sjølv eg snakkar om. Om eg skal ha nokon sjanse til å nå toppen må eg overdøyve kroppens skrik om hjelp. Hjernens forsøk på å seie til meg at eg skal døy snart uansett, eg kan like gjerne kose meg den tida eg har igjen. Vonde ankler og tung pust. Skal eg lukkast må eg ha noko som distraherer meg. Får tankane vekk frå alt som er vondt og vanskeleg. Vanlegvis brukar eg musikk, høg musikk i høyretelefonar, pluss ein app som fortel meg kor langt og sakte eg har gått. Men no ville eg gjere noko nytt. Eg hadde lese om ein app ein kunne laste ned: Ei slags blanding av lydbok og treningsdagbok. Ei bok der du sjølv var helten i historia. Zombies Run! heitte den. Eg lasta den ned, og håpa den kunne hjelpe meg til topps.

Etter å ha parkert bilen tok eg på meg høyretelefonane, trykte «start» og vart kasta rett inn i handlinga: Eg sat i eit helikopter på veg til ei forskansing der nokre få menneske heldt stand mot zombiane. Vi hadde med forsyningar, men plutseleg vart vi skotne ned. Eg overlevde og på øyret hadde eg radiokontakt med forskansinga. Dei kunne sjå kor i terrenget eg var, og dei kunne sjå kvar zombiane samla seg. Dei sa kvar eg skulle gå, og når eg måtte være på alerten. I starten var det roleg og lett. Zombiane gjekk mot det styrta helikopteret, medan eg var på full fart mot forskansingas trygge portar.

Full fart er ei overdriving. Eg har berre to alternativ når eg går på Brandsøyåsen, eller Mount Føkk Off som eg kallar den: Anten går eg, eller så går eg ikkje. Når eg ikkje går står eg ofte bretta dobbelt og leitar etter pusten. Og vilje til å leve vidare. Eg frykta at mangelen på eit ekstra gir skulle bli eit problem om eg på eit eller anna tidspunkt fikk nærkontakt med zombiane, og diskuterte heftig med meg sjølv om det var ok å avbryte turen om eg faktisk vart eten opp på vegen. Eg rakk ikkje å konkludere før stemma på øyret åtvara meg om at det var ein skokk med levande døde ikkje langt unna. Eg gjorde nok lurt i å sette opp farta.

Eg gjorde eit forsøk. Eg gjorde det. Ikkje at eg trur det var synleg med det blotte auget, men eg freista å auke skrittfrekvensen. Eg krumma nakken og gjekk på, medan stemma på øyret oppmuntra meg. Men zombiane kom nærare. No kunne eg høyre dei. Dei pusta og kveste. Eg kunne høyre skritta deira bak meg. Stygge, marketne zombieføter som klaska mot asfalten. Det var då voldsomt så realistisk dette skulle vere, tenkte eg, og prøvde å la vere å snu meg. Eg gjekk på det eg klarte, men skritta kom nærare og nærare. Klask Klask. Haha, dette var nesten litt skummelt. Klask Klask. No tar dei meg, tenkte eg, og kika meg til sida. Rett i andletet på ein middelaldrande friskus med Burt Reynolds-bart og blå treningsjakke. Eg skvatt så eg heldt på å hamne i grøfta. Burt nikka med hovudet og halsa forbi. Det var ikkje nokon tvil om kven av oss som var zombien, for å seie det slik.

Like etter kunne stemma på øyret trøyste meg med at eg hadde klart å komme meg unna zombiane i denne omgang. Bra jobba. Eg var allereie halvvegs oppe, om eg la godviljen til. Kanskje kom eg til å overleve dette her likevel?

Og det gjorde eg.

Hummer og kanari

Zombieapokalypsen

zombies photo

Populærkulturen pregar oss anten vi vil eller ikkje. Fleire gonger enn eg likar har eg tatt meg sjølv i å tenke på zombiar når eg har sett bilete av store flokkar med flyktningar på landevegar og jernbanespor nede i Europa. Walkers, tenker eg, utan å ville det. Det er det dei kallar zombiane i «The Walking Dead». Eg finn det litt skremmande, sjølv om eg alltid føysar tanken bort. Ikkje dreg den vidare i sin ytste konsekvens. Eg meinar verkeleg ikkje at menneske på flukt er å likne med zombiar ute for å drepe oss. Eg meinar ikkje at vi må vere førebudde på å skyte dei på grensa. Verkeleg. Men det er slike assosiasjoner eg får, og det er popkulturen si skuld.

Den første zombiefilmen eg såg må ha vore George A. Romeros «Dawn of the Dead». Eit fint stykke film om fire desperate menneske på flukt frå zombieapokalypsen. Dei rømmer frå Philadelphia i eit nyheitshelikopter, men når dei går tom for bensin må dei lande på taket av eit kjøpesenter og ta seg inn der. Etter å ha fått reinska senteret for zombiar som vasar rundt som folk flest på Amfi på ein laurdag og stengt dørene, lever dei herrens glade dager i all den overflod kjøpesenteret har å by på, medan zombiane lengtar etter å ete dei opp på utsida. Det kan ikkje ende godt.

Opprinneleg var ein zombie noko som kom frå den afro-karibiske voodoo-kulten. Ein levande død. Ein død kropp, vekt til live av magi, eller ein eller annan form for overnaturleg kraft. Skummelt nok det, men hos Romero var det ikkje noko voodoo-rituale som fekk dei døde til å forlate sine graver. Her er det meir som ein naturkatastrofe. Ein epidemi som spreier seg så fort at samfunnet bryt saman før ein klarar å stoppe utbrotet. Romeros zombiar er levande lik i varierande grader av forfall og oppløysing. Saktegåande skapningar med ein evig svolt på kjøt. Fortrinnsvis menneskjekjøt. Ein og ein er dei ikkje så farlege, dei er lette å springe frå, eller drepe med kva ein måtte ha for handa. Det er når dei blir fleire dei er farlege. Når dei kjem frå alle kantar, det ikkje er nokon plass å flykte, og det snart er tomt for skot i magasinet. Då ser det stygt ut.

Det må seiast: Langt dei fleste zombiefilmane som finst er spekulativt møl frå ende til annan. Romero er eitt av unnataka. Filmane hans er fulle av blod og gørr, det er ikkje det, men det er ikkje det som er hovudsaka. Det handlar ikkje om billege gys. Romero bruker zombiane til å seie noko om samfunnet vi lever i. «Dawn of the Dead» er ein kommentar til forbrukarsamfunnet. «Land of the Dead» er sjukt underhaldande klassekamp, der sympatien meir og meir rettar seg mot zombiane sjølve.

 

Romeros fyrste zombiefilm, den briljante «Night of the Living Dead», kom i 1968. Sidan har zombiane spreidd seg på zombievis, ut av kultfilmen, og langt inn i mainstreamkulturen. «The Walking Dead» er ei av verdas mest populære TV-seriar. Dataspel der ein kjempar mot zombiar er for mange til å ramse opp. Det finst til og med noko ein kan laste ned på telefonen sin, «Zombie Run», og så kan ein prøve å unngå å bli eten neste gong ein er ute og går tur over åsen. Sist eg testa vart eg omringa av zombiar og biten utanfor Sunnfjord Medisinske Senter ein mørk kveld. Det var berre gøy, det. Skummelt vart det ikkje før ein av legane kom køyrande forbi i legevaktbilen. Då sprang eg!

Zombiene er ikkje sjarmerande og sexy, slik vampyrane kan vere. Dei har ikkje stort å spele på. Så er det heller ikkje zombiane det handlar om i dei gode zombie-historiene. Dei handlar om korleis vi menneske reagerar i ekstreme situasjonar. Klarar vi å vere gode menneske, sjølv når alt raknar rundt oss? Står vi oppreiste, eller knekk vi saman? Eg minner meg sjølv på dette når dei uvelkomne asossiasjonane trenger seg på. Ofte i zombiefilmane er det på innsida ein finn den verkelege faren. Ikkje ute på den andre sida av muren.

Forskarar ved prestisjefylte universitet i USA har kalkulert og rekna på kva som ville skje om det verkeleg kom ein zombieapocalypse. Dei kom fram til at byane ville bli overkøyrde og falle ganske kjapt, men ute på landet ville ein kunne leve trygt og greitt både i veker og månader. Tryggast ville det vere oppe i Rocky Mountains eller deromkring. I Norge ville det nok vore mykje det same. Oslo og Bergen ligg dårleg an. I Sogn og Fjordane hadde vi kunna halde ut i både vinter og vår. Så mykje for robuste einingar altså. Når zombieapokalypsen kjem er det vi som ler sist.

Er det nokon som gler seg?

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth #12: Hagbarth har en zombieoverlevningsplan

Robots vs Zombies, vs Ninjas vs Pirates

– Du, hvorfor er det sånn at vi bare kan drepe zombier med å skyte dem i hodet liksom?

– Tja jeg vet sannelig ikke.

– For det burde jo gå an å skyte dem i magen også.

– Ja, men så er det jo sånn at zombier allerede er døde, de har blitt drept en gang før, og derfor er det ikke så lett å få drept dem for andre gang. Og hvis man skyter av dem hodet er det jo ikke så lett for zombiene å spise hjernen til menneskene lenger.

– Men er man nødt til å bruke gevær eller pikstol, eller kan man bruke sverd og bare hogge av dem hodet liksom. Det er jo mye lettere?

– Joa, sverd går også fint.

– Også er det veldig lett å rive av dem armer og bein og sånn, for de er jo døde sånn at de detter av nesten for ingenting.

– Mmmm.

– Også lukter de skikkelig ekkelt.

– Ja det gjør de helt sikkert.

– Mmmm. Omtrent som gammelt pinnekjøtt.

– Omtrent sånn ja.

Hummer og kanari

Apropo zombier…

– Hvis jeg blir til en zombie, så skal jeg ikke spise dere.

– Det var jammen meg bra.

– Da kan dere bare gi meg vanlig mat, sånn som dere pleier.

– Ja, det er nok best det.

– Ja. Ellers så spiser jeg dere!

Hummer og kanari

Hagbarth, døden og zombier i massevis

Tidligere i dag kjørte vi en tur inn til svigers med de håpefulle små. Tanken var å få et par timers barnepass sånn at vi kunne demonstrere våre sosialistiske tilbøyeligheter med litt hagearbeid i det fine været. Hagbarth var glad for et besøk på Bøgda siden Tante Plante var på besøk i helgen, men når vi kom inn så hadde hun kjørt seg en tur på byen. Hagbarth bestemte seg da for at han ikke ville inn, men heller være ute og vente på henne. Greit nok det, han er vant til å suse litt rundt alene i hagen der, så det var ikke noe problem.

Etter en stund uten at vi hadde verken hørt eller sett noe til ham tenkte jeg det var best å sjekke opp litt, og når jeg ikke kunne se ham verken fra vindu eller veranda tok jeg på meg skoene og gikk ut for å se etter ham.

Han var ikke oppe ved klatretreet, og jeg kunne heller ikke se ham borte ved sandkassa og huskestativet. Eller noe annet sted for den saks skyld. Jeg ropte på ham, men fikk ingen svar. Da gikk jeg ned på forsiden av huset, heller ikke der kunne jeg se noe til ham.

– Hagbarth!

Ropte jeg. Og en gang til:

– Hagbarth!

Da spretter han plutselig opp fra bak en gammel tråbil inne under verandaen og skriker ut.

– Waaaaaow!

Jeg skvetter litt på ordentlig, men for å glede den lille pøbelen så overdriver jeg litt og later som om jeg skvatt kjempemye. Han ler høyt, og sammen går vi opp til baksiden av huset igjen mens jeg liksomkjefter på ham.

– Hvorfor ropte du sånn Hagbarth enkli?

– Jeg så deg ikke noe sted vet du, og da lurte jeg jo litt på hvor du var blitt av.

– Var du redd for at jeg var blitt død og sånn da?

– Ja, jeg var jo litt bekymret vet du.

– Det er vel ikke noe å være redd for!

– Synes du ikke?

– Nei, for vi er jo ikke død så veldig lenge enkli.

– Tror du ikke? Jeg trodde det var sånn at når man var død så var man død for bestandig jeg?

– Ja…sånn er det jo. Jeg skal ikke inn enda jeg, nå går du den veien, og så går jeg den veien, og så ser vi hvem som vinner?

Og sånn blir det selvfølgelig.

– – –

Senere, når har hentet de små og vi kjører hjemover igjen, på vei inn i Høljebyen, ser vi plutselig et helikopter som er i ferd med å lande midt i byen. På parkeringsplassen foran kjøpesenteret for å være nøyaktig. Når vi kommer litt nærmere ser vi at det er en luftambulanse, og at en jordambulanse står og sperrer veien inn i sentrum. Det har skjedd et eller annet, og vi blir selvfølgelig veldig nysgjerrige. Vi stopper bilen så nær vi kan og sitter og ser litt, delvis fordi vi er nysgjerrige, men mest fordi vi tenker det kan  være litt kult for Hagbarth å se helikopteret lette igjen. Mens vi sitter der kommer ambulansepersonellet løpende ned mot helikopteret med en båre mellom seg. Firdapostens utskremte dukker opp med kameraet, og blir bortvist når han våger seg for nære, mens de får hvem det nå måtte være inn i helikopteret. Vi tenker at nå letter det sikkert snart, men det gjør det ikke, og ingen virker å ha det så veldig travelt heller. Vi synes i grunnen ikke vi kan sitte der og glane så mye lenger, så jeg fyrer opp bilen igjen, og vi kjører hjemover. Når vi kjører forbi helikopteret ser vi at personellet jobber febrilsk med hjertekompresjon inne i helikopteret. I hvert fall ser det sånn ut for oss.

Og i et flash er i hvert fall jeg tilbake til den gangen jeg satt sammenkrøpet på kjøkkenet mens ambulansepersonellet drev med febrilsk gjenopplivning inne i stua. Jeg håper virkelig det gikk bedre denne gangen enn det gjorde da.

– – –

På kvelden oppdager Hagbarth at jeg har noe på telefonen min som heter Zombie Run. Dette er han svært nysgjerrig på. Jeg har forklart ham tidligere at zombier er folk som har vært døde, men som har våknet opp igjen og nå er veldig sultne. Av en eller annen grunn vil de helst spise andre folk, og Hagbarth er veldig fascinert av dette. Når det gjelder det Zombie Run-greiene på telefonen, så er det et slags spill som bruker kart og gps for å lage et slags rollespill der man må prøve å unngå zombier når man er ute og går tur. Jeg har ikke prøvd det før i dag, men når Hagbarth er så fascinert så bestemmer jeg meg for å teste det når jeg nå allikevel skal ut og kjøpe brød til kveldsmaten på Shell.

Jeg kommer meg til Shell, men når jeg skal hjem igjen stiller jeg innstillingene slik at zombiene går litt fortere, og det ender med at jeg blir overfalt og spist allerede ved SMS. Dette forteller jeg Hagbarth når jeg kommer hjem igjen, og han er veldig hissig på å prøve, samtidig som han nok synes dette er litt skummelt også. Jeg forteller ham at vi kan ikke spille spillet når vi sitter i stua, vi må gjøre det mens vi er ute og går, men hvis han har lyst kan vi gjøre det på vei til barnehagen i morgen.

Og så viser jeg ham hvordan vi gjør det. Setter flagget der barnehagen er, og viser ham  hvordan det plutselig dukker opp zombier.

– Se her, her er barnehagen, her er huset vårt, og i morgen skal vi gå den veien der. Ser du alle de zombiene som vi må komme oss forbi?

– På ordentlig?!?

– Nei nei, de er bare på telefonen! Men når vi går kan vi se hvor vi er, og så kan vi se hvor zombiene er, og så må vi prøve å unngå dem.

– Åja. Men har zombiene øyne da?

– Ja de har jo det.

– Ikke på telefonen, der er de helt grønne, og så går de liksom sånn.

Han gjør en ganske god zombie-imitasjon.

– Men, kan zombier bli døde da?

– Ja, hvis man skyter dem i hodet.

– Men de er jo folk som allerede har vært døde og så blitt levende igjen. Hvorfor kan de bli døde igjen da enkli?

Og det er enda en av de mange mange gangen om dagen hvor jeg blir svar skyldig og bare kan svare at jeg sannelig ikke vet, men det er vel bare sånn det er da.

– Men finnes zombier på ordentlig da?

– Jeg har i hvert fall aldri sett noen, svarer Flopsy.

– Kanskje de finnes i et annet land?

– Ja, jeg tror de finnes, sier jeg.

Hagbarth tenker litt, så konkluderer han:

– Nei, du har rett mamma, de finnes ikke.

Så da gjør de vel ikke det da, men vi skal holde øynene åpne på veien til barnehagen i morgen allikevel. Bare sånn for sikkerhets skyld.

Page 1 of 41234
%d bloggers like this: